Nå er jeg vel tilbake i kalde Norge. Mens jeg sitter her å skriver kan jeg kjenne trekken fra vinduet samtidig som nesen renner, bihulene sprenges og ymse sekreter fra nedre luftveier hostes/nyses opp med jevne mellomrom. Jeg er forkjølet, ting er med andre ord som normalen.
Det var en kald fornøyelse å sette føttene på norsk jord, selv om det i udefinert luftrom også var en temperatur tilsvarende Norge. Hva med å stille inn aircondition på rom-luft?
Uansett. Nå er det julestrien som gjelder, eksamenspresset som presser og diverse studieoppgaver som skriker etter litt mer omtanke. Hva prioriterer jeg? Nei, alt mulig annet en det jeg burde. Har pakket inn noen julegaver, lagd noen navnelapper og sitter nå og skriver noen velvalgte ord til dere, mitt publikum.
Dette blir det siste innlegget på denne bloggen.
De siste tre ukene av afrikaoppholdet fløy av gårde. Vi var to uker på roadtrip. En roadtrip som innholdt alt av stemninger og opplevelser på både godt og vondt. Vi ødela den ene bilen og måtte leie en ny en, noe som tilsammen ble en dyr opplevelse (jeg skal jobbe i julen for å si det sånn..), men vi opplevde utrolige ting og hadde en flott tur, noe som kompanserer for pengetapet - som lar seg ordne med litt arbeid. Vi kjørte gjennom 4 afrikanske land, og hadde en kjapp gåtur innom det femte. Vi så mange flotte dyr, kjørte rally som Petter Solberg, raftet i Zambesi-river (en av de heftigste elvene i verden), så og badet i Victoria Falls, ble angrepet av en hissig elefant, spiste middag med hyiener svirrende rundt bålplassen + + +. Nå i etterkant kan jeg si at det var en alle tiders tur! Den siste uken var vi i Cape Town.
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke alle som har fulgt med på bloggen. Tusen takk for de kommentarer og tilbakemeldinger jeg har fått! Det har vært en fornøyelse og underholde dere. Nå gjenstår det å ønske dere alle en riktig GOD JUL! og et godt nyttår. Regner med at jeg vil se mange av dere nå i julen og i året som kommer.
Over og ut, bloggingen på denne blogg er over for denne gang.
//Julle
lørdag 19. desember 2009
onsdag 9. desember 2009
Cape Town - siste stopp foer hjemreise
Naa befinner jeg meg i Cape Town. Langturen ble en tur jeg aldri vil glemme, paa baade godt og vondt. Historien er saapass lang at jeg faar ta et lite referat av den naar jeg kommer hjem til Norge. Vi overlevde iallefall, til tross for hissige elefanter og snikende loever.
I skrivende stund sitter jeg med ryggen ut mot Long Street, en av de hippeste og mest livlige gatene i Cape Town by. formen er forsaavidt fin etter et heidundranes fyllekalas i gaar, og jeg angret baade en, to og tre ganger paa den guidede bussturen jeg slepte meg paa tidligere i dag, men jeg fikk naa sett litt av byen, saa noe godt kom det ut av turen.
Cape Town er en veldig fin by som jeg nok kommer til aa besoeke flere ganger i mitt liv, og jeg anbefaler alle om aa ta turen dersom de har anledning.
De eneste planene vi har er et besoek paa robin Island og bestigelse av Table Mountain. Utenom det skal vi proeve aa faa med oss en lokal festival som gaar av stabelen til helgen og litt annet sosialt morro. Denne byen sover aldri;)
Vi bor paa et backpackersted som heter Blue Mountain (ja, vi bodde der sist gang ogsaa), og det er deilig aa sove i ordentlig seng igjen. Man blir en smule lei av capingliv, insekter og teltlukt etter to uker altsaa.
Ikke lenge til jeg er hjemme igjen naa, og jeg maa innroemme at det skal bli godt aa innkvartere seg paa mine 15 kvm og kjenne kulden litt paa kroppen.
Gleder meg til pinnekjoett!
Sees snart igjen, folkens. Da skal dere faa se paa bilder og hoere paa alle roeverhistoriene mine til dere spyr!
I skrivende stund sitter jeg med ryggen ut mot Long Street, en av de hippeste og mest livlige gatene i Cape Town by. formen er forsaavidt fin etter et heidundranes fyllekalas i gaar, og jeg angret baade en, to og tre ganger paa den guidede bussturen jeg slepte meg paa tidligere i dag, men jeg fikk naa sett litt av byen, saa noe godt kom det ut av turen.
Cape Town er en veldig fin by som jeg nok kommer til aa besoeke flere ganger i mitt liv, og jeg anbefaler alle om aa ta turen dersom de har anledning.
De eneste planene vi har er et besoek paa robin Island og bestigelse av Table Mountain. Utenom det skal vi proeve aa faa med oss en lokal festival som gaar av stabelen til helgen og litt annet sosialt morro. Denne byen sover aldri;)
Vi bor paa et backpackersted som heter Blue Mountain (ja, vi bodde der sist gang ogsaa), og det er deilig aa sove i ordentlig seng igjen. Man blir en smule lei av capingliv, insekter og teltlukt etter to uker altsaa.
Ikke lenge til jeg er hjemme igjen naa, og jeg maa innroemme at det skal bli godt aa innkvartere seg paa mine 15 kvm og kjenne kulden litt paa kroppen.
Gleder meg til pinnekjoett!
Sees snart igjen, folkens. Da skal dere faa se paa bilder og hoere paa alle roeverhistoriene mine til dere spyr!
søndag 22. november 2009
Windhoeks dager er talte
Dette er siste gangen jeg sitter ved denne stasjonære, super trege pc og trykker på bråkete taster, mens jeg prøver å formulere ord og setninger. Det hele er nesten litt vemodig, men jeg holder meg i skinnet. Ingen tårer spilt.
Nå er alle så og si ferdig med å pakke tingene sine. Av en eller annen merkverdig grunn har jeg mer bagasje nå enn da jeg dro nedover, og det til tross for at jeg har lagt fra meg jobb-antrekk, hansker, sprit og diverse annet. Ikke kan jeg skryte på meg det store julegaveinnkjøpet heller...
I kveld skal vi kose oss med kakao i film. Nå venter svært lite "internetting", "mobilisering" og elektriske severdigheter i ukene fremover, så vi får benytte oss av dem så godt vi kan mens vi kan.
Siden vi vil være uten mulighet for world wide web connection har vi måttet levere inn bachelorbeskrivelse noen uker tidligere enn andre flittige studenter, så i dag fikk jeg ånden over meg og i løpet av noen timer hadde jeg funnet ut av hva jeg skal vie åtte uker av mitt liv til å skrive om. Hold dere fast! Tema er: ORGANDONASJON. Er ganske fornøyd med hva jeg har kommet frem til, og gleder meg til å sette meg mer inn i stoffet. Regner med at de fleste av dere allerede har donasjonskort, hvis ikke vil jeg anbefale dere å få dere det. Du får det på blant annet legekontor og apotek.
I morgen er endelig avreise for langtur, som jeg har snakket om ganske mye. Det betyr ikke bare at vi skal på tur, men også at mitt opphold her i Afrika begynner å nærme seg slutten. Det er rart å tenke på. På en måte har jeg ikke lyst til å dra hjem. Kunne godt ha tenkt meg å ha sett enda mer av Afrika selv om jeg skal si meg ganske så fornøyd med hvor mye jeg har fått sett til nå. Når reisen er ferdig har jeg vært i totalt fem afrikanske land på 3 mnd, i tillegg til at jeg har sett store deler av Namibia. Tror faktisk at Namibia er det landet jeg har sett mest av, det landet som er tre ganger så stort som Norge og som jeg bare har vært i i tre mnd. Komisk.
Det går mot jul, men det er for meg helt surrealistisk å tenke på. Julestemningen er ikke tilstedeværende. Håper på snø når jeg kommer hjem, selv om det kommer til å bli hardt å gå fra 40 fuckings varmegrader til below zero.
Håper alle har det bra, og styrer med sitt. Tenker på dere alle støtt og stadig, og gleder meg til å se dere igjen :)
Neste gang jeg skriver er jeg nok i Cape Town. Adjø så lenge.
Nå er alle så og si ferdig med å pakke tingene sine. Av en eller annen merkverdig grunn har jeg mer bagasje nå enn da jeg dro nedover, og det til tross for at jeg har lagt fra meg jobb-antrekk, hansker, sprit og diverse annet. Ikke kan jeg skryte på meg det store julegaveinnkjøpet heller...
I kveld skal vi kose oss med kakao i film. Nå venter svært lite "internetting", "mobilisering" og elektriske severdigheter i ukene fremover, så vi får benytte oss av dem så godt vi kan mens vi kan.
Siden vi vil være uten mulighet for world wide web connection har vi måttet levere inn bachelorbeskrivelse noen uker tidligere enn andre flittige studenter, så i dag fikk jeg ånden over meg og i løpet av noen timer hadde jeg funnet ut av hva jeg skal vie åtte uker av mitt liv til å skrive om. Hold dere fast! Tema er: ORGANDONASJON. Er ganske fornøyd med hva jeg har kommet frem til, og gleder meg til å sette meg mer inn i stoffet. Regner med at de fleste av dere allerede har donasjonskort, hvis ikke vil jeg anbefale dere å få dere det. Du får det på blant annet legekontor og apotek.
I morgen er endelig avreise for langtur, som jeg har snakket om ganske mye. Det betyr ikke bare at vi skal på tur, men også at mitt opphold her i Afrika begynner å nærme seg slutten. Det er rart å tenke på. På en måte har jeg ikke lyst til å dra hjem. Kunne godt ha tenkt meg å ha sett enda mer av Afrika selv om jeg skal si meg ganske så fornøyd med hvor mye jeg har fått sett til nå. Når reisen er ferdig har jeg vært i totalt fem afrikanske land på 3 mnd, i tillegg til at jeg har sett store deler av Namibia. Tror faktisk at Namibia er det landet jeg har sett mest av, det landet som er tre ganger så stort som Norge og som jeg bare har vært i i tre mnd. Komisk.
Det går mot jul, men det er for meg helt surrealistisk å tenke på. Julestemningen er ikke tilstedeværende. Håper på snø når jeg kommer hjem, selv om det kommer til å bli hardt å gå fra 40 fuckings varmegrader til below zero.
Håper alle har det bra, og styrer med sitt. Tenker på dere alle støtt og stadig, og gleder meg til å se dere igjen :)
Neste gang jeg skriver er jeg nok i Cape Town. Adjø så lenge.
fredag 20. november 2009
Dagene i windhoek nærmer seg talte, og det er kanskje like greit
Bildet er fra "Silver City" i Katutura. Folk kommer flyttende hit til Windhoek/Katutura fra hele landet, i håp om en lettere og bedre hverdag. De samler sammen det de kan finne av skrot og blikk, og setter opp slike skur som du ser på bildet. Jeg syntes det er overraskende "god" standard med kloakksystem og strøm enkelte steder. Dessuten har de ganske stor plass rundt skuret sitt, og det er relativt ryddig ifht mange andre "townships"/slumområder/fattigstrøk. Når du kjører rundt i Katutura ser man mange smil og glade ansikter, barn som leker i gatene og blomsterkasser utenfor skurene. Mange av de som bor her har det ikke så ille, selv om de lever en helt annet hverdag enn det vi er vant med fra hjemme.I dag våknet jeg opp med ånden over meg. Formen var overraskende bra etter en litt fuktig kveld på byen, for en gangs skyld var inntaket moderat så da var jeg sannelig et kvinnfolk dagen derpå, og ikke ett eller annet slakt som ligger i hyppige vridninger i sengen og lager rare lyder.
Ansiktet mitt er i opprør etter at jeg har sittet dag ut og dag inn i ørkenen uten solkrem (helgeturen i Swakop). Min nese lider av 2.grads forbrenning og mitt munnparti er dominert av væskende blemmer aka herpes zoster virus. Jeg er med andre ord meget sjarmerende om dagen! Hurra for det.
Det hele begynte med at jeg skulle lete etter et minnekort (til det kamera jeg ikke får brukt), og det endte med at jeg likesågodt begynte å pakke til både langturen og til Cape Town. Det er jo tre dager til vi reiser, så det er jo ikke et så alt for gærent tidspunkt å begynne på, men det går inn i min historie som den tidligste påbegynte pakkingen ever. Mens jeg sto der å puslet med pakkingen sendte jeg noen tanker til Cora som jeg vet er kjempe glad i å pakke ;)
Nå er pakkingen så og si ferdig , rommet og hyllene er relativt tomme, og hadde jeg kunnet dra i morgen hadde jeg gjort det. Windhoek er ikke verdens navle, og når det ligger så mye annet uten for byen som venter på å bli utforsket, er det vanskelig å slå seg til ro. Nå er jeg mer enn klar for campingliv i 15 dager med utforsking av den afrikanske ødemarken, Okavango delta, beskuelse av store dyr, rafting i et av verdens heftigste stryk, og kjøring gjennom elveleier og ulent terreng. Det blir rått og flott, og nok en av de mest spennende og opplevelsesrike turene jeg noensinne vil ha. Jeg har kjøpt kart, jeg har kjøpt kompass, myggnettingen er selvsagt pakket ned, og malariapillene ligger klare. Afrika ligger for mine føtter.
I går hadde vi rene Hollywood stemningen her på Namas. Vi måtte faktisk gjøre litt skole, dvs spille inn noen sekvenser som omhandlet kommunikasjon på film. Jeg fikk/tok rollen som gravid, og fikk høre at jeg kledde det ganske så godt. Tenkte med meg selv; Ja, det er bare å sette i gang det, Greger! Men, den magen (uansett hvor kledelig) får nok vente på seg.
Etter noen øl gikk det overraskende lett og hyle og stønne, og både Tine og jeg levde oss ganske så godt inn i rollene våre. Tine var nurse og jeg var pasient. Spør du meg sto skuespillet til en velfortjent Oscar. Siden vi ikke hadde det beste av utstyr, dvs vi hadde en kompakt kamera til rådighet, måtte vi improvisere med alt annet, og hodelykter ble brukt som lysforsterkere, ketsjup som blod og en liten bamse som baby. Funket fett.
De siste dagene nå kommer til å inneholde panikk soling med olje, og utgreiing av bachelortema, som må leveres før vi reiser på mandag. Jeg er i vilredet og aner ikke hva jeg skal skrive om. Dersom det er noen som har noen gode forslag er det bare å fyre løs, dere har til søndag.
tirsdag 17. november 2009
Alle gode ting er tre
Dette er et innlegg som er et resultat av en heller kjedelig ettermiddag grunnet antiklimaks og tiltaksløshet. Det eneste jeg vil er å legge meg, men klokken ser ut til å ha stoppet på ettermiddagstid, og det blir aldri kveld.
Etter en heller lang busstur, kun underholdt av en tåplukkende amerikaner og to lokale som sang høyt til sangen de hørte på på ipod, kunne jeg melde min ankomst i Swakopmund nok en gang denne praktfulle lørdagen i november. Dette var mitt fjerde besøk i denne byen.
Noen lange minutter ble jeg sittende på stranden, trekke inn den friske sjølukten og kjenne råskapen som havet har å by på gjennom en audio-opplevelse. Det var flott. Det hele ble akkopagnert av en heller tørr baguett og litt vann, som fylte opp en fra før av ganske så full blære. Det samme kunne det være, man må jo ha vann.
Ble tatt imot på office av en litt i overkant stresset Craig som sto og smurte lunsj til gutta ute i "Chinatown" (lokalisjasjonen for fallskjermhopp. Har fått det navnet pga en kinesisk satelitt stasjon som er like ved, midt i ørkenen). Jeg joinet han på veien ut, og før jeg visste ordet av det satt jeg sannelig i en grønn plaststol, på samme sted som jeg har sittet ved et par anledninger tidligere. Jeg var tilbake på mitt andre hjem.
Før jeg går videre, en liten presentasjon av mine "brødre"som jeg har omgått denne helgen:
Fuzzy er den intellektuelle med kunnskaper om det meste, til og med importen av polakker til Norge i jordbærsesongen, og hvordan vår behandling av polakker kan samenliknes med behandlingen kinesere får her. Han har flott, langt, krøllete hår og en sykdom i kjevestrukturen som gjør at tennene ikke har mye å feste seg i (men han har tenner). Han er en av fire kameramenn, som når han får anledning prøver seg på "windboard", som visstnok skal være veldig vanskelig. Han har en lun humor, og alltid en treffende kommentar på lur.
Craig er den eldste og mest erfarne i søskenflokken. Han eier deler av fallskjermselskapet og har alltid noe å ordne og styre med. Craig er den som gir deg en massasje dersom du trenger det, kjører deg dit du måtte færa, og passer på at du får i deg mat. Han er liten av vekst og litt småtjukk over mageregionen, men ser ganske så bra ut i neongrønn fallskjermdrakt, eller "hoppla"-bukser med sauer på. Han har to døtre og to feite hunder.
Mias er den lekne, storrøykende og frekke broren. Han går alltid med solbriller og får enhver nervøs fallskjermhopper til å føle seg trygg, tom 10 000 feet over bakken. Han har over 4000 hopp. Dersom du har en dårlig dag kan han være svært irriterende, og klarer helt sikkert uten problemer og egle på seg en sten dersom det skulle være ønskelig. Han er også veldig oppmerksom, og passer på at du alltid har en øl i hånden, og at den blir konsumert på estimert Mias-tid. Moren hans står for klesvasken, han er yngst av 8 søsken og har vokst opp på en farm i nærheten av Sossusvlei.
Mark er adoptivbroren fra Australia som de siste 15 årene har bodd i Afrika. Han er innom klubben som vikar, og vil ifølge Mias ikke bli ønsket velkommen tilbake ved neste vikariat. Dette grunnet manglende kompetanse innen f.eks landing, til tross for hans 25 år lange fallskjermkarriere (det spøker med andre ord litt for trandemhopp med han i Tønsberg). Han er alltid i godt humør, smiler og ler, og er den av gutta som hopper med noe som likner på en gammel pilothjelm. Til å være den eldste av alder henger han godt med i svingene, og det til tross for periodevise søvnproblemer. Det er også dessuten svært viktig at han får i seg nok mat om dagen, da overvekt ikke akkurat er noen han trenger å bekymre seg for.
Det ble ikke hopping denne ankomstlørdagen grunnet for mye vind, men det satt ikke en bremser for å inta litt alkohol. Litt alkohol ble til mer, og etter å ha tatt en snartur innom Craigs hjem, hvor jeg lærte datteren hans hvordan man ut ifra å klemme noen på låret kan "se hvor lenge de kan være borte fra meg" -leken, skrev "Julle was here" med magnetbokstaver på kjøleskapet hans, holdt et kort foredrag om Newfoundlandshunder til noen gjester som var der, og konsumerte en drink, dro vi videre på et såkalt braai (grilling) hos sandboarding sjefene. Sandboardingfolket viste seg å være noen meget hyggelige, pratsomme og fulle middelaldrene folk som lever på ungdommen etter fylte 40 år. Vi ble servert kjøtt, salat, home-made garlic bread og pølser av ypperste klasse, noe som et resultat av ekselente grillmester Fuzzys kokkekunskaper. Kvelden endte ikke så alt for sent da gutta begynte å hoppe allerede klokken syv dagen etter.
Søndag var min dag. Dette var dagen jeg skulle få mitt tredje fallskjermhopp, og det på en drøy måned. (Ikke rart jeg bet i meg den dundrene hodepinen jeg våknet med denne morningen, som ikke ble bedre av Fuzzys hoderisting) Og hopp ble det. Overraskelsesmomentet var at gratishoppet også inneholdt en gratis film av hoppet. Jeg som er så ufattelig dårlig til å posere forran kamera tenkte med sammenbitte tenner, "ja, dette kan bli interessant". Hoppet var ikke like gøy som andre hoppet, for det var helt sinnsykt, men absolutt bra alikevel. Filmen... ja, den trenger jeg ikke å si så mye om. Tror jeg fikk litt snørr på brillene under hoppet, men det, som kanskje kunne ha vært litt morsomt, kom ikke med på filmen. Typisk. Resten av søndagen ble det pizza spising og filmtitting.
Mandag var planlagt hjemreisedag, men bussen var full, så da hadde jeg ikke annet valg enn å bli en dag til (ikke at det gjorde noe). Tilbrakte formiddagen i byen alene med cafebesøk, sjekking av internett og lesing av bok nede ved vannet. Utrolig deilig å kunne gå og gjøre ting alene. Vi har jo ufrivillig blitt uselvstendige her som følge av at vi hele tiden burde være minst to stykker som går sammen på grunn av faren får å bli ranet etc. I Swakop føler man seg betraktelig mye tryggere, og det er mye tryggere der også. Del to av dagen tilbrakte jeg på Chinatown.
Er helt grønn av misunnelse på Isabell, en 22 år gammel jente fra UK, som skal tilbringe to mnd i Swakop for å ta fallskjermlappen. I går (mandag) hadde hun sitt første fritt fall alene (hennes femte hopp totalt), og det å se henne i ekstase etter at hun landet i tillegg til filmen etterpå, gjør at jeg helt seriøst tenker på å ta lappen selv. Det ser så utrolig gøy ut!
I dag, tirsdag, ble jeg kjørt til døren av Mias som skulle innover til Windhoek for å hente 20 millitærgutter fra UK, som kommer hit for å hoppe i to uker. Da jeg fikk vite det lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt dro hjem. Nå, drøye 8 timer siden jeg kom tilbake til Windhoek lurer jeg fremdeles på hvorfor jeg dro tilbake hit. Jeg lurer også på hva jeg skal gjøre onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, før vi på mandag reiser på langtur. Jeg får begynne å gjøre ting for siste gang, for det er bare seks dager igjen her i Windhoek by.
Det var en veldig fin helg, en helg som godt kunne ha vart hele uken.
Etter en heller lang busstur, kun underholdt av en tåplukkende amerikaner og to lokale som sang høyt til sangen de hørte på på ipod, kunne jeg melde min ankomst i Swakopmund nok en gang denne praktfulle lørdagen i november. Dette var mitt fjerde besøk i denne byen.
Noen lange minutter ble jeg sittende på stranden, trekke inn den friske sjølukten og kjenne råskapen som havet har å by på gjennom en audio-opplevelse. Det var flott. Det hele ble akkopagnert av en heller tørr baguett og litt vann, som fylte opp en fra før av ganske så full blære. Det samme kunne det være, man må jo ha vann.
Ble tatt imot på office av en litt i overkant stresset Craig som sto og smurte lunsj til gutta ute i "Chinatown" (lokalisjasjonen for fallskjermhopp. Har fått det navnet pga en kinesisk satelitt stasjon som er like ved, midt i ørkenen). Jeg joinet han på veien ut, og før jeg visste ordet av det satt jeg sannelig i en grønn plaststol, på samme sted som jeg har sittet ved et par anledninger tidligere. Jeg var tilbake på mitt andre hjem.
Før jeg går videre, en liten presentasjon av mine "brødre"som jeg har omgått denne helgen:
Fuzzy er den intellektuelle med kunnskaper om det meste, til og med importen av polakker til Norge i jordbærsesongen, og hvordan vår behandling av polakker kan samenliknes med behandlingen kinesere får her. Han har flott, langt, krøllete hår og en sykdom i kjevestrukturen som gjør at tennene ikke har mye å feste seg i (men han har tenner). Han er en av fire kameramenn, som når han får anledning prøver seg på "windboard", som visstnok skal være veldig vanskelig. Han har en lun humor, og alltid en treffende kommentar på lur.
Craig er den eldste og mest erfarne i søskenflokken. Han eier deler av fallskjermselskapet og har alltid noe å ordne og styre med. Craig er den som gir deg en massasje dersom du trenger det, kjører deg dit du måtte færa, og passer på at du får i deg mat. Han er liten av vekst og litt småtjukk over mageregionen, men ser ganske så bra ut i neongrønn fallskjermdrakt, eller "hoppla"-bukser med sauer på. Han har to døtre og to feite hunder.
Mias er den lekne, storrøykende og frekke broren. Han går alltid med solbriller og får enhver nervøs fallskjermhopper til å føle seg trygg, tom 10 000 feet over bakken. Han har over 4000 hopp. Dersom du har en dårlig dag kan han være svært irriterende, og klarer helt sikkert uten problemer og egle på seg en sten dersom det skulle være ønskelig. Han er også veldig oppmerksom, og passer på at du alltid har en øl i hånden, og at den blir konsumert på estimert Mias-tid. Moren hans står for klesvasken, han er yngst av 8 søsken og har vokst opp på en farm i nærheten av Sossusvlei.
Mark er adoptivbroren fra Australia som de siste 15 årene har bodd i Afrika. Han er innom klubben som vikar, og vil ifølge Mias ikke bli ønsket velkommen tilbake ved neste vikariat. Dette grunnet manglende kompetanse innen f.eks landing, til tross for hans 25 år lange fallskjermkarriere (det spøker med andre ord litt for trandemhopp med han i Tønsberg). Han er alltid i godt humør, smiler og ler, og er den av gutta som hopper med noe som likner på en gammel pilothjelm. Til å være den eldste av alder henger han godt med i svingene, og det til tross for periodevise søvnproblemer. Det er også dessuten svært viktig at han får i seg nok mat om dagen, da overvekt ikke akkurat er noen han trenger å bekymre seg for.
Det ble ikke hopping denne ankomstlørdagen grunnet for mye vind, men det satt ikke en bremser for å inta litt alkohol. Litt alkohol ble til mer, og etter å ha tatt en snartur innom Craigs hjem, hvor jeg lærte datteren hans hvordan man ut ifra å klemme noen på låret kan "se hvor lenge de kan være borte fra meg" -leken, skrev "Julle was here" med magnetbokstaver på kjøleskapet hans, holdt et kort foredrag om Newfoundlandshunder til noen gjester som var der, og konsumerte en drink, dro vi videre på et såkalt braai (grilling) hos sandboarding sjefene. Sandboardingfolket viste seg å være noen meget hyggelige, pratsomme og fulle middelaldrene folk som lever på ungdommen etter fylte 40 år. Vi ble servert kjøtt, salat, home-made garlic bread og pølser av ypperste klasse, noe som et resultat av ekselente grillmester Fuzzys kokkekunskaper. Kvelden endte ikke så alt for sent da gutta begynte å hoppe allerede klokken syv dagen etter.
Søndag var min dag. Dette var dagen jeg skulle få mitt tredje fallskjermhopp, og det på en drøy måned. (Ikke rart jeg bet i meg den dundrene hodepinen jeg våknet med denne morningen, som ikke ble bedre av Fuzzys hoderisting) Og hopp ble det. Overraskelsesmomentet var at gratishoppet også inneholdt en gratis film av hoppet. Jeg som er så ufattelig dårlig til å posere forran kamera tenkte med sammenbitte tenner, "ja, dette kan bli interessant". Hoppet var ikke like gøy som andre hoppet, for det var helt sinnsykt, men absolutt bra alikevel. Filmen... ja, den trenger jeg ikke å si så mye om. Tror jeg fikk litt snørr på brillene under hoppet, men det, som kanskje kunne ha vært litt morsomt, kom ikke med på filmen. Typisk. Resten av søndagen ble det pizza spising og filmtitting.
Mandag var planlagt hjemreisedag, men bussen var full, så da hadde jeg ikke annet valg enn å bli en dag til (ikke at det gjorde noe). Tilbrakte formiddagen i byen alene med cafebesøk, sjekking av internett og lesing av bok nede ved vannet. Utrolig deilig å kunne gå og gjøre ting alene. Vi har jo ufrivillig blitt uselvstendige her som følge av at vi hele tiden burde være minst to stykker som går sammen på grunn av faren får å bli ranet etc. I Swakop føler man seg betraktelig mye tryggere, og det er mye tryggere der også. Del to av dagen tilbrakte jeg på Chinatown.
Er helt grønn av misunnelse på Isabell, en 22 år gammel jente fra UK, som skal tilbringe to mnd i Swakop for å ta fallskjermlappen. I går (mandag) hadde hun sitt første fritt fall alene (hennes femte hopp totalt), og det å se henne i ekstase etter at hun landet i tillegg til filmen etterpå, gjør at jeg helt seriøst tenker på å ta lappen selv. Det ser så utrolig gøy ut!
I dag, tirsdag, ble jeg kjørt til døren av Mias som skulle innover til Windhoek for å hente 20 millitærgutter fra UK, som kommer hit for å hoppe i to uker. Da jeg fikk vite det lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt dro hjem. Nå, drøye 8 timer siden jeg kom tilbake til Windhoek lurer jeg fremdeles på hvorfor jeg dro tilbake hit. Jeg lurer også på hva jeg skal gjøre onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, før vi på mandag reiser på langtur. Jeg får begynne å gjøre ting for siste gang, for det er bare seks dager igjen her i Windhoek by.
Det var en veldig fin helg, en helg som godt kunne ha vart hele uken.
onsdag 11. november 2009
Likhus luxus
5 om dagen i dag:
- melkesjokolade og melk
- rød nese bedekt av flass
- skolopender på badet
- likstank i nesen
- en meget brun Tønseth
I dag har vi vært på likhuset, og det var en opplevelse med mye odeur. Vi var så heldige å ha fire lik som skulle oduseres denne dagen, og kledd som hvite teletubbies med munnbinn sto vi spente og ventet på obdusøren. Skulle nesten tro at vi, kledd som vi var, forberedte oss på å komme hjem til svineinfluensahysteriet i Norge, men neida.
En presentasjon av likene:
Død 1: dame, i 40 årene, påkjørt, trolig død av emboli etter kneoperasjon som følge av påkjørselen.
Død 2: dame, 89 år, overfall/ran på farmen, død av senkomplikasjoner etter operasjon (jeg har dagens avis hvor det står om dødsfallet til denne damen)
Død 3: mann, 22 år, hengt seg
Død 4: mann, 60 årene, ukjent dødsårsak
Så litt korte fakta om hvordan en obduksjon foregår. Man skjærer et snitt fra under haken og ned til pelvis. Kutter over ribbeina langs sternum og fjerner sternum. Kutter løs tungen og drar ut tungen med lunger og hjerte. Løsner tarmen fra lunge og hjertedelen. River ut tarmer og fett, magesekk, milt, lever og nyrer. Så snitter mann opp bakhodet og trekker huden fremover over ansiktet for en evt. undersøkelse av hjernen. Etter å ha undersøkt organene legger man de tilbake i kroppen, og syr igjen med noe som likner klessnor.
Det luktet ikke akkurat røde roser der vi opphold oss, og det bidro ikke akkurat til topp matlyst da de snittet opp han som hadde hengt seg, som hadde ligget litt lenge, hvor det oste ut gass fra megeregionen som inneholdt makabre store tarmer. Det var heller ikke særlig apetittelig med det brune slimet som boblet ut av nesen hans.
Etter å ha sett at de hadde snittet opp/slaktet alle de tidligere menneskene som lå der, hadde vi fått nok, dro hjem og videre til Olympia swimmingpool, hvor vi bekymringsløst nøt solen, og badet i 18 grader.
Nok en innholdsrik dag i Afrika.
- melkesjokolade og melk
- rød nese bedekt av flass
- skolopender på badet
- likstank i nesen
- en meget brun Tønseth
I dag har vi vært på likhuset, og det var en opplevelse med mye odeur. Vi var så heldige å ha fire lik som skulle oduseres denne dagen, og kledd som hvite teletubbies med munnbinn sto vi spente og ventet på obdusøren. Skulle nesten tro at vi, kledd som vi var, forberedte oss på å komme hjem til svineinfluensahysteriet i Norge, men neida.
En presentasjon av likene:
Død 1: dame, i 40 årene, påkjørt, trolig død av emboli etter kneoperasjon som følge av påkjørselen.
Død 2: dame, 89 år, overfall/ran på farmen, død av senkomplikasjoner etter operasjon (jeg har dagens avis hvor det står om dødsfallet til denne damen)
Død 3: mann, 22 år, hengt seg
Død 4: mann, 60 årene, ukjent dødsårsak
Så litt korte fakta om hvordan en obduksjon foregår. Man skjærer et snitt fra under haken og ned til pelvis. Kutter over ribbeina langs sternum og fjerner sternum. Kutter løs tungen og drar ut tungen med lunger og hjerte. Løsner tarmen fra lunge og hjertedelen. River ut tarmer og fett, magesekk, milt, lever og nyrer. Så snitter mann opp bakhodet og trekker huden fremover over ansiktet for en evt. undersøkelse av hjernen. Etter å ha undersøkt organene legger man de tilbake i kroppen, og syr igjen med noe som likner klessnor.
Det luktet ikke akkurat røde roser der vi opphold oss, og det bidro ikke akkurat til topp matlyst da de snittet opp han som hadde hengt seg, som hadde ligget litt lenge, hvor det oste ut gass fra megeregionen som inneholdt makabre store tarmer. Det var heller ikke særlig apetittelig med det brune slimet som boblet ut av nesen hans.
Etter å ha sett at de hadde snittet opp/slaktet alle de tidligere menneskene som lå der, hadde vi fått nok, dro hjem og videre til Olympia swimmingpool, hvor vi bekymringsløst nøt solen, og badet i 18 grader.
Nok en innholdsrik dag i Afrika.
mandag 9. november 2009
Sossusvlei med någo attåt
Nok en helg har gått og jeg har brukt den så godt jeg kan. Nok et område av Namibia er utforsket, denne gangen området sørvest for Windhoek, med blant annet Sossusvlei (et meget kjent ørkenområde med rød sand) som hovedattraksojn. Vi kjørte som svin, og har tilbakelagt ganske så mange mil på få dager. Det er slik det foregår i Afrika. Her kjører vi i 120 km/t på fine grusveier, hvor vi er heldige om vi møter en bil hver tredje time. Tror det skal bli kjedelig å ferdes på de norske motorveiene når jeg kommer hjem.
Selv om det var mye kjøring fikk vi sett mye av det Namibia har å by på av natur (og mer skal det bli). Det er en fasinerende variasjon av landskap jeg ikke trodde var mulig å komprimere inn i ett land, men det er det.
I Sossusvlei hadde vi den kaldeste natten til nå, noe som ikke hjalp på den forkjølelsen jeg pådro meg forrige helg i Swakopmund. Jeg er potte tett fra halsen og opp (slapp ikke unna, selv om jeg er i Afrika). Vi sto opp kl 04:00 for å få med os soloppgangen ute i ørkenen, og det var et spektakulert syn som møtte oss, oppe på en vilkåerlig sanddyne, i Afrikas ødemark. Det var som det har blitt sagt, og som vi har blitt fortalt, magisk, og må oppleves på egenhånd. Det eneste jeg kan bidra med er et knippe bilder. Enjoy!
Etter å ha vandret opp på en sanddyne, akt ned en sanddyne, sett mange andre sanddyner, hatt flere kilo sand i skoene, i øret og etter å ha ødelagt kameraet mitt (som er det tredje kamera jeg ødelegger på et år), fant vi ut at det ikke var så fryktelig mye mer vi ville gjøre med den sanden, så vi dro videre. Nå med snuten mot kontrasten, nemlig kysten og havet, nærmere bestemt Walvis Bay.
Walvis Bay ligger 30 min unna Swakopmund og skulle i utgangspunktet være vårt oppholdssted resten av helgen, men det gikk ikke som planlagt da alle lodgene vi sjekket ut var fulle, vi var sultne og tørste på øl, så da satte Greger med co snuten mot (nå kan dere gjette...) Swakop.
Siden dette ble min tredje gang i denne byen, og jeg har frekventert de samme stedene så og si hver gang har folk begynt å kjenne meg igjen, og kommentaren "Hello, is it you again" fikk jeg høre både en og to ganger. Siden vi hadde fått overtalt to av de nyankomne studentene her på Namas til å bli med på turen vår, fikk vi også overtalt dem til å hoppe fallskjerm, og da er det kjekt med litt kontakter ;) Hoppe fikk de allerede dagen derpå.
Som ivrig suporter satt jeg der jeg har sittet så mange ganger før at det nå nesten føles som mitt andre hjem, nemlig ved brakken på location til fallskjermhopperne. Det var en smålig misunnelig Julle som der satt, med en øl i hånden (for å holde meg sysselsatt) og så på alle som ivrig/nervøse/spente ventet på og skulle hoppe. Hvorfor hoppet ikke jeg? Jeg angrer enda, og leker med tanken om et 3. hopp før hjemreise (nå har jeg til og med fått med meg noen andre som vil hoppe også). Det blir nok et 3. hopp.
Siste dagen dro vi på kajakkpadling, og fikk sett og lekt litt med havets største vidunder, nemlig selene. Det finnes ikke mindre enn 800 000 seler i Walvis Bay området, så det er sjelden man skuer dem med øyet, men vi var heldige og hadde flere dusin svømmende rundt kajakken vår, lekende med padleåren vår og prøvende kommuniserende med oss fra vannskorpen. Det var veldig morsomt de første 20 min, men da ble det mer slitsomt enn fryd og en sel var ikke mer enn en sel. Det hjalp ikke helt på humøret at vi ble klissvåte, det blåste mild orkan og at natten ikke hadde bidratt med de obligatoriske skjønnhetstimene den vanligvis gjør. Etter 2 timer var vi overlykkelige over å bli vinket inn til land, servert litt mat (og vond juice), og ikke minst det å bli påminnet følelsen av å ha tisset i buksen (den følelsen ble ikke bedre da "tisset" blandet seg med sand, som bidro til en sandpapir feeling). Jada.
Konklusjon: Turen var veldig fin! Føler at jeg nå lever et bekymringsløst liv (realiteten vil nok dukke opp til slutt), og jeg nyter det så lenge det varer. Nå har vi to uker igjen her i Windhoek før langturen i to uker, så muligens et pit-stop i Swakop for et siste hopp, og så en drøy uke i Cape Town før vi vender solbrune kropper (bekledd med litt ekstra kilo) mot Oslo og Norge. Jeg kan allerede nå melde at ankomst vil være 15 desember, i 16:00 tiden, så dere er alle pliktig til å møte opp! HUSK: jeg har ikke, som alle andre, en bestemt person som kommer å møter meg, da det er klynger og store folkemengder jeg foretrekker, så vær så snill; make my day!
Forresten: brannskadejenten fra forrige innlegg levde da jeg kom tilbake dagen etter, men det var ikke store håp for at hun skulle overleve. Tror alle bare gikk å ventet på at hun skulle dø av dehydrering eller den første og største infeksjonen hun kom til å få, en eller annen gang.
tirsdag 3. november 2009
Svidd neger
I dag har jeg vært nok en dag på icu, og trives bare bedre og bedre. I dag fikk jeg til og med lov til å blande ut litt medication. Stiger i gradene for hver dag, skjønner dere ;)
Ble i løpet av dagen kjent med tittelen på filmen "Svidd neger" i ordenes rette forstand (uten at det er noe som helst rasisme i den formuleringen - bare så det er klart). Det var en 25 år gamel jente som hadde blitt dynket i bensin, for så å bli tent på av kjæresten sin. Hun var forbrent over 90% av kroppen, så det blir spennende å se om hun er på post i morgen når jeg kommer. Overraskende nok var hun "våken" til tross for tung smertelindring og svarte på tiltale, kunne ta instrukser og ble snudd både den ene og den andre veien under stellet av sårene. De eneste partiene hvor hun ikke var forbrent var forran på brystkassen/puppene, ansiktet, noen deler av hodet, enkelte partier på abdomen og fra midt på leggen og ned til foten var spart. Det var en helt jævlig lukt og når du tok på henne var huden iskald og hard, i tillegg piplet det ut væske mellom fingrene mine der hvor jeg holdt henne.
Når man møter slike tilfeller tenker jeg at det er like greit å ikke ha kjæreste, og priser meg selv ganske så heldig for alle de tilbudene vi har i helsesystemet i Norge. Og tro det eller ei, men det finnes værre ting enn svineinfluensa.
Ble i løpet av dagen kjent med tittelen på filmen "Svidd neger" i ordenes rette forstand (uten at det er noe som helst rasisme i den formuleringen - bare så det er klart). Det var en 25 år gamel jente som hadde blitt dynket i bensin, for så å bli tent på av kjæresten sin. Hun var forbrent over 90% av kroppen, så det blir spennende å se om hun er på post i morgen når jeg kommer. Overraskende nok var hun "våken" til tross for tung smertelindring og svarte på tiltale, kunne ta instrukser og ble snudd både den ene og den andre veien under stellet av sårene. De eneste partiene hvor hun ikke var forbrent var forran på brystkassen/puppene, ansiktet, noen deler av hodet, enkelte partier på abdomen og fra midt på leggen og ned til foten var spart. Det var en helt jævlig lukt og når du tok på henne var huden iskald og hard, i tillegg piplet det ut væske mellom fingrene mine der hvor jeg holdt henne.
Når man møter slike tilfeller tenker jeg at det er like greit å ikke ha kjæreste, og priser meg selv ganske så heldig for alle de tilbudene vi har i helsesystemet i Norge. Og tro det eller ei, men det finnes værre ting enn svineinfluensa.
søndag 1. november 2009
Fritt fall 2
Denne helgen har Tine Selmer og Julie Greger Jahnsen vært på utflukt, nok en gang, til Swakopmund. Denne ganske så tyskinspirerte byen har lagt seg godt rundt hjerteroten vår, og etter denne helgen var det rett og slett vemodig å aldri skulle vende tilbake dit igjen, hvertfall ikke i løpet av dette afrikaoppholdet.
På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.
På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.
Denne kvelden endte Tine og jeg opp som de eneste hvite, bortsett fra en hvit afrikaner, på et veldig dansende utested, og da måtte vi jo danse vi også. Her fikk jeg, Julie Greger Jahnsen. Jeg nevner igjen, jeg, Julie Greger Jahnsen, komplementet; "you look like an african when you`re dancing". ER DET MULIG!!!! haha. Jeg gikk ganske så rak i ryggen og fornøyd ut fra det utestedet for å si det sånn! (dere der hjemme kan bare glede dere til jeg skal vise dere mine nylærte kunster, og mooooves).
f.v: Mias og MarkDagen etter var det klart for hopp nr. 2, og Tine og jeg ble behandlet som VIP (noe som ikke var å forakte). Vi fikk kjøre med gutta i Land Rovern, mens de andre hopperne måtte trykkes inn i en caravelle. Haha! Tine var med som tilskuer, mens jeg var mer enn klar for hopp nr to, noe jeg var sikker på kom til å være bedre enn det første. Det er noe med andre gangen. Jeg skulle hoppe med Mias igjen (noe jeg tror var en stor fordel iom av at han nå visste hvordan jeg oppfører meg i luften etc). Og hoppet ble en suksess uten om det vanlige! Det var et annet fly dene gangen som innebar at jeg måtte stå med det ene benet utenfor og det ene kneet inne i flyet før vi hoppet ut. Dette gjorde det hele mye mer spennende! I det frie fallet gjorde vi denne gangen strabser i form av mange spinn og andre krumspring. Det var kjempe gøy! Selve hoppet gikk mye fortere da tempo var høyt hele tiden, vi gikk såkalt " fast fast". Det hele ble avsluttet av "sliding" bortover grusen. Flott flott flott.
Inn for landing med bena godt trukket opp. (Btw. Ved zooming ser jeg ut som en dundreihundre, mao helt jævlig.)Da jeg var trygt nede på bakken igjen ble jeg eskortert inn i brakken av både Craig og Mias, som denne gangen ikke ville ha noe knall og fall, og ble trygt plassert i en stol mens de tok av meg fallskjermdrakten. Da måtte vi le litt alle mann. Hvilken humor, hvilken humor. Resultatet er at leppen er like hel.
Etter hoppet dro vi tilbake til "office" hvor det var flusst av mennesker som skulle se på rugbykamp (en sport hverken Tine eller jeg hadde så stor kjenneskap til fra før), men som vi nå har funnet ut at vi liker ganske godt. Om det er pga av mennene med stor M som spiller, eller pga selve spillet, det er nå så. Vi drakk øl, heiet og blendet etterhvert ganske godt inn blant supporterne, selv om jeg i skrivende stund ikke er helt sikker på hvilket lag det var som gikk av med seieren...
På søndag ble vi, kleine so få, hentet av Mias som tok oss med på frokost før vi måtte dra hjem. Frokosten ble servert på fallskermklubbens tidligere tilholdssted, en småflyflyplass, og omeletten var utsøkt. Etter et hederlig forsøk på konsumering av fast føde, som for meg er litt problemfylt dagen derpå, dro vi på en aldri så liten sightseeing tur i Swakop by. Vi fikk se div. utsiktspunkter langs vannet, et hus som ligner på familien Flintstone huset (veldig rart, veldig stygt, og et hus jeg absolutt burde ha tatt bilde av, men som jeg ikke gjorde...), aquarium og andre severdigheter swakop har å by på. Det hele ble avsluttet med et pit-stop på en is-bar, før vi ble overlatt til oss selv på bussholdeplassen, ambivalente som få.
Turen hjem tok fader meg åtte timer (egentlig bare fire), men bussen streiket så vi måtte vente på en ny buss fra Windhoek. Tålmodighetsprøve. T.I.A. Nå er vi vel hjemme igjen med mange gode minner og opplevelser etter en flott helg. Vi er igjen klare til å erobre Windhoek, og lader opp til neste tur som nærmer seg med stomskritt.
f.v: Mark, Mias og meg
Det er rart hvordan vi nå har tilbakelagt fler uker enn det vi har igjen, og at vi nå begynner å gjøre ting "for siste gang", sånn som turen vår nå i helgen. Da vi kom hit virket det som om vi hadde all verdens tid til å gjøre alt vi ville, men nå trekkes trådene sammen, og slutten av oppholdet er et faktum, mer klart for oss nå, enn noen gang tidligere.
Hopp nr. 3 er allerede planlagt. Mark kommer tilbake til Tønserg i mai og da er det duket for hopping (kanskje det da blir hopping med Axel Hennie også, Marks gode venn) Hehe. Anbefaler alle å hoppe med!
Vi møtte en tiger på "office".
torsdag 29. oktober 2009
For enkelhetens skyld
Bedriver mye av tiden med å lese bøker. Noen ganger er det litt vanskelig å følge med...
"Forklaringen var enkel: "det døde" kunne ikke dø, det varte evig. Men det "dødes levende" - solen - kunne dø, siden det hadde del i livet. Siden dette livet var et omvendt liv (det dødes liv), ble døden også en omvendt død, gjennom en vill fråtsing i det levende og i det levende døde (branner). Denne døden endte ikke opp i "det døde", dvs. som alt levende, men i "det levende døde", som var "intet".
Henger du med?
Hentet fra Karl Ove Knausgård (2009) - "En tid for alt"
"Forklaringen var enkel: "det døde" kunne ikke dø, det varte evig. Men det "dødes levende" - solen - kunne dø, siden det hadde del i livet. Siden dette livet var et omvendt liv (det dødes liv), ble døden også en omvendt død, gjennom en vill fråtsing i det levende og i det levende døde (branner). Denne døden endte ikke opp i "det døde", dvs. som alt levende, men i "det levende døde", som var "intet".
Henger du med?
Hentet fra Karl Ove Knausgård (2009) - "En tid for alt"
T.I.A
For vi (alle Hio-studenter på namas) som har sett Blood Diamond (som forøvrig er en ganske bra film) er det ikke vanskelig å skjønne hva tittelen på dette innlegget står for, nemlig: this is africa.
I går hadde vi, ikke så veldig overraskende, besøk av vår herlige venn fra Etosha, nemlig trubaduren Stian (det viste seg at gitaren hans er oppsporet og at han kanskje får den tilbake). Uansett, han kom på en aldri så liten visitt, som var såpass visittaktig at jeg ikke fikk med meg at han dro - dvs, han ble så lenge at jeg rakk og legge meg til å sove. De som holdt han med selskap til de tidlige nattetimer kunne rapportere at han visstnok var veldig hyggelig. Jeg kan ikke si så mye jeg, har jo såvidt snakket med han.
Denne uken har jeg vært på icu - intensiv care unit - på Katetura, og jeg har møtt en ny verden. På denne avdelingen er alle sykepleierne hyggelige, vi ble tatt godt imot, vi har hatt hver vår sykepleier å forholde oss til, og det har vært en interessant pasientgruppe å jobbe med. Trodde aldri jeg skulle si at målinger var gøy, men det har faktisk gitt litt mersmak etter denne uken. Det er gøy å tukle litt med respiratorer!
Det er ikke bare fryd og gammen å jobbe på en slik avdeling. Det er mange tragiske skjebner og på to dager har vi mistet to babyer på under ett år. Den ene hadde blitt bitt av en slange, mens den andre er jeg i grunn litt usikker på hva som hadde hendt med. Det er rart og se en hjernedø baby ligge der i sengen, tilkoblet respirator, og det eneste man venter på er foreldrenes godkjenning til å skru den av. Men sånn er livet.
I dag hadde jeg så og si ansvaret for en pasient. Hun lå på respirator, målinger hver time og div. pågående infusjoner. Diagnose diabetisk ketoacidose. Det var hennes 22 døgn på icu, og ganske overraskende har hun ingen trykksår! For mobilisering/leiring er noe de ikke er så flinke til. Her snur man lamme personer hver 4 time max, og det nytter ikke å forandre på det! Da jeg sa at vi i Norge snur pasienter som er immobile hvertfall en gang i timen, var svaret at vi i Norge hadde mye bedre madrasser.... uten at jeg forsto den responsen helt....
I morgen reiser Tine og jeg til Swakopmund for litt firhjulingskjøring i ørkenens "dunes", og for at jeg skal få hoppet fallskjerm "one more time"! Det gleder jeg meg til, og målet er å ikke lage en lyd :) Tror det skal gå helt fint.
For de av dere som er bekymret over den uendelige mengden med skolearbeid jeg skal gjøre/få gjort, så kan jeg meddele at jeg har alt under kontroll (selvfølgelig), og vil nok være i mål med det jeg skal før jeg kommer hjem. Så sett dere tilbake, slapp av og gled dere til neste innslag fra - JULLE I AFRIKA!
//Hore&Nørd
I går hadde vi, ikke så veldig overraskende, besøk av vår herlige venn fra Etosha, nemlig trubaduren Stian (det viste seg at gitaren hans er oppsporet og at han kanskje får den tilbake). Uansett, han kom på en aldri så liten visitt, som var såpass visittaktig at jeg ikke fikk med meg at han dro - dvs, han ble så lenge at jeg rakk og legge meg til å sove. De som holdt han med selskap til de tidlige nattetimer kunne rapportere at han visstnok var veldig hyggelig. Jeg kan ikke si så mye jeg, har jo såvidt snakket med han.
Denne uken har jeg vært på icu - intensiv care unit - på Katetura, og jeg har møtt en ny verden. På denne avdelingen er alle sykepleierne hyggelige, vi ble tatt godt imot, vi har hatt hver vår sykepleier å forholde oss til, og det har vært en interessant pasientgruppe å jobbe med. Trodde aldri jeg skulle si at målinger var gøy, men det har faktisk gitt litt mersmak etter denne uken. Det er gøy å tukle litt med respiratorer!
Det er ikke bare fryd og gammen å jobbe på en slik avdeling. Det er mange tragiske skjebner og på to dager har vi mistet to babyer på under ett år. Den ene hadde blitt bitt av en slange, mens den andre er jeg i grunn litt usikker på hva som hadde hendt med. Det er rart og se en hjernedø baby ligge der i sengen, tilkoblet respirator, og det eneste man venter på er foreldrenes godkjenning til å skru den av. Men sånn er livet.
I dag hadde jeg så og si ansvaret for en pasient. Hun lå på respirator, målinger hver time og div. pågående infusjoner. Diagnose diabetisk ketoacidose. Det var hennes 22 døgn på icu, og ganske overraskende har hun ingen trykksår! For mobilisering/leiring er noe de ikke er så flinke til. Her snur man lamme personer hver 4 time max, og det nytter ikke å forandre på det! Da jeg sa at vi i Norge snur pasienter som er immobile hvertfall en gang i timen, var svaret at vi i Norge hadde mye bedre madrasser.... uten at jeg forsto den responsen helt....
I morgen reiser Tine og jeg til Swakopmund for litt firhjulingskjøring i ørkenens "dunes", og for at jeg skal få hoppet fallskjerm "one more time"! Det gleder jeg meg til, og målet er å ikke lage en lyd :) Tror det skal gå helt fint.
For de av dere som er bekymret over den uendelige mengden med skolearbeid jeg skal gjøre/få gjort, så kan jeg meddele at jeg har alt under kontroll (selvfølgelig), og vil nok være i mål med det jeg skal før jeg kommer hjem. Så sett dere tilbake, slapp av og gled dere til neste innslag fra - JULLE I AFRIKA!
//Hore&Nørd
torsdag 22. oktober 2009
Kul i kaki
Jeg har vært på safari. Jeg har vært på roadtrip. Jeg har vært i Etosha. Jeg har sett dyr, mange dyr!
På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.
Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....
Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).
Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...
Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.
Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.
Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).
På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.
Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....
Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).
Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...
Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.
Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.
(tror vi tisset kanskje 20 ganger tilsammen, og det utenfor bilen. Etter vi hadde sett løvene var toleransen for blærespreng noget høyere)
Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).
Dag 2 campet vi i Halali. her var det ingen trubadur og vi måtte underholde oss selv. Dag 3 hadde vi fremdeles en del dyr igjen som vi ville se, men naturfoholdene ville det dit hen at det skulle regne litt akkurat mens vi var der, og i tiden før, så dyrene var ikke lenger like avhengig av vannhullene som som reglel er et beleilig samlested for dyrene i tørketiden, men ikke nå nei! Det innbar at vi måtte lete selv. Vi har derfor kjørt på så og si ALLE veiene som er i Etosha, både åpne og stengte... Og vi har fremdeles ikke fått sett alle vi vil se, men noen gode pix ble det den 3e dagen også. Da så vi blant annet nok noen løver og elefant mor og barn som drakk vann og vasket seg. Hurra!
Siste natten tilbrakte vi i Namutoni. Vi hadde akkurat kjørt inn på campen da himmelen åpnet seg og regnet fosset ned. Vi fant fort ut at det ikke var like festlig og sitte helt stille i bilen, som det det var å kjøre rundt i den, og ble tvunget til både å slå opp teltet (noe som kunne vært mye verre enn det det var) og lage mat i øs pøs regn, men det gikk strålende. Camping sjarm. Det ble en tidlig kveld på oss andre. I team rally-julle bilen var det høylesning fra boken "kollektivt selcmord" med hodelykt og ølen i hånden. Vi/jeg syntes det var en ganske passende bok i den situasjonen vi befant oss i. Utenfor bilen var det bek mørkt, regnet fosset ned, jeg var våt på buksen og vi skulle nok ønske de var et litt annet sted akurat da... Jeg leste to kapitler fra boken og så var det kvelden, før kl. 21:00.
I dag har vi kjørt heimat, og jeg ble stoppet av politiet! Etter å ha ligget et sted mellom 120-140 km i timen i flere timer var det litt vanskelig og sette ned farten til 60 km/t så jeg holdt vel kanskje 80 over broen, og der på andre siden sto onkel politi. Han stoppet meg og spurte etter lappen, jeg tok av meg solbrillene, smilte brett og "lekte" dum. Det funket fett, 3 min senere kjørte jeg videre.
Nå er jeg klar for sengen. Har endelig fått fjernet all leiren fra under neglene mine etter å ha gravd i leire (bitter?!), hivd illeluktende kakibukse/shorts til vask og nå skal jeg lage en aldri så liten liste om forbedringer som kan gjøres til den 15 dager lange camping turen vi skal ha på slutten av oppholdet, nærmere bestemt er start for turen 23 november. Jeg gleder meg! Da får jeg mest sannsynlig se de dyrene jeg enda ikke har sett, i tillegg til å oppleve og se mange andre steder i Namibia, og vi må ikke glemme og nevne den uendelig lange rafteturen vi skal på i Vic-falls. Høydare.
Neste helg blir det fallskjermhopp nr 2.
Ønskeliste (det nærmer seg jul): speilreflekskamera, mac, leatherman.
søndag 18. oktober 2009
Ready to safari
Etter en uke med dank har vi nå hentet bilene, og er snart, etter en handle runde på Pick&Pay og pakking, klare for avreise til Etosha. Nå skal vi på safari!
Et meget hendy myggnett til å ha over hodet har jeg gått til innkjøp av, og det er noe jeg tror jeg vil betrakte som et meget godt kjøp etter mitt opphold i forskjellige deler av det afrikanske kontinent. Jeg er klar til kamp! Det er nemlig ikke bare myggen som har en meget stor irritasjonsfaktor på meg her nede om dagen. Namas har blitt invandert av meget nysgjerrige og innpåslitne småfluer, eller de finnes egentlig i mange forskjellige størrelser, uansett, de er meget irriterende!
Vi blir fire i to biler som skal utforske dyrelivet, og det er ingen av oss som har vært på safari før, såvidt jeg vet, så det blir nok en stor og spennende opplevelse for de fleste. Bilen er en Suzuki Paljero (?) for de som måtte lure, automatgir og firhjulstrekk om det skulle være ønskelig. Grunnet litt småtrang økonomi skal vi campe på de forskjellige lodgene, og vi skal da sove i telt oppe på bilene! (noe jeg syntes er betryggende med tanke på slanger og annet snaz som befinner seg på bakkenivå)
Neste beretning vil inneholde litt mer spennende lesestoff, og forhåpentligvis noen spektakulære bilder fra noen av jordens fantastiske skapninger. Mitt mål er å hvertfall se neshorn, fordi det fikk ikke Vilde sett da hun var på safari ;)
Håper dere der hjemme ikke dør av kulde. Her "koser" vi oss i 38 grader i solen og 35 i skyggen. Takk Gud for akklimatisering sier bare jeg!
Et meget hendy myggnett til å ha over hodet har jeg gått til innkjøp av, og det er noe jeg tror jeg vil betrakte som et meget godt kjøp etter mitt opphold i forskjellige deler av det afrikanske kontinent. Jeg er klar til kamp! Det er nemlig ikke bare myggen som har en meget stor irritasjonsfaktor på meg her nede om dagen. Namas har blitt invandert av meget nysgjerrige og innpåslitne småfluer, eller de finnes egentlig i mange forskjellige størrelser, uansett, de er meget irriterende!
Vi blir fire i to biler som skal utforske dyrelivet, og det er ingen av oss som har vært på safari før, såvidt jeg vet, så det blir nok en stor og spennende opplevelse for de fleste. Bilen er en Suzuki Paljero (?) for de som måtte lure, automatgir og firhjulstrekk om det skulle være ønskelig. Grunnet litt småtrang økonomi skal vi campe på de forskjellige lodgene, og vi skal da sove i telt oppe på bilene! (noe jeg syntes er betryggende med tanke på slanger og annet snaz som befinner seg på bakkenivå)
Neste beretning vil inneholde litt mer spennende lesestoff, og forhåpentligvis noen spektakulære bilder fra noen av jordens fantastiske skapninger. Mitt mål er å hvertfall se neshorn, fordi det fikk ikke Vilde sett da hun var på safari ;)
Håper dere der hjemme ikke dør av kulde. Her "koser" vi oss i 38 grader i solen og 35 i skyggen. Takk Gud for akklimatisering sier bare jeg!
mandag 12. oktober 2009
Blodig helg
Torsdag og fredag var vi og luktet på det namibiske uteliv. I anledning Mari og Elise sin bursdag hadde namas blitt forandret til et aldri så lite ballongslott med ikke mindre enn hundre ballonger (det anbefales ikke å ha ballong oppblåsing som en syssel dagen derpå), Silje og jeg syntes selv vi gjorde en fenomenal innsats, som ble belønnet med overraskede og lykkelige fjes fra bursdagsbarna.
På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).
Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.
Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.
Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).
Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.
På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).
Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.
Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.
Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).
Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.
lørdag 10. oktober 2009
Tre på topp
"Hitsene" det går i om dagen, etter lettere påvirkning fra det namibiske samfunn, er:
1. Jeremih - Birthdaysex
2. B.E.P - Gotta feeling
3. Shakira - Shewolf
Fantastisk flott altså, absolutt verdt en lytt.
P.S Silje aka Tønna (min samboer) syntes musikkvideoen til Brithdaysex er noe vel sterk kost. Vær obs på dette dersom du er en sart sjel.
P.S2 Koreografien til Shewolf er under læring. Fremførelse der jeg slapp når jeg kommer hjem, dvs på Mono, til høyre for røykebordene, 5 skritt fra hjørnet. (Kari og Silje, dere er også med i den fremførelsen!)
1. Jeremih - Birthdaysex
2. B.E.P - Gotta feeling
3. Shakira - Shewolf
Fantastisk flott altså, absolutt verdt en lytt.
P.S Silje aka Tønna (min samboer) syntes musikkvideoen til Brithdaysex er noe vel sterk kost. Vær obs på dette dersom du er en sart sjel.
P.S2 Koreografien til Shewolf er under læring. Fremførelse der jeg slapp når jeg kommer hjem, dvs på Mono, til høyre for røykebordene, 5 skritt fra hjørnet. (Kari og Silje, dere er også med i den fremførelsen!)
tirsdag 6. oktober 2009
I sirissenes muntre spill
Etter helgens utskeielser virker det som at hele gjengen har mistet litt av gnisten i forhold til praksisarbeid. Vi håper alle at dette er noe som er forbigående, og at feriemodus snart går over i praksismodus.
I dag har jeg vært på operasjon. Der så vi fjerning av kreft fra tre forskjellige steder. Dette var en kvinne med cancer mamae med spredning. Ganske finurlig arbeid, og ikke minst tålmodighetskrevende. Respekt til kirurger, og litt applaus til vi som ivrig står å ser på i mange timer, for det er faktisk litt slitsomt det også. Kreften hadde spredd seg til under armen, frempå brystkassen (hvor det ikke lenger var noe bryst), og oppover halsen. Først så vi ikke noen svulst, men så viste det seg at alt det vevet vi så var kreftvev. Learning by seeing. Det var veldig interessant, og kirurgen forklarte og viste. Hurra for anatomilærdom live.
For de som måtte ha interesse for det så heles leppen min for hver dag som går. I dag har jeg plukket litt på den for å fjerne overskudd av skorper. Det er luxus arbeid skal jeg si dere! Til fredag skal jeg seponere stingene, HELT på egenhånd (først må jeg stjele en suturkniv fra det fra før av så fattige sykehuset Katetura - hvor er moralen?).
Om drøye 3 uker skal jeg hoppe fallskjerm på nytt! Da satser jeg på null knall og fall. I går leide vi bil til Etosha (nasjonalparken i Namibia), reiser dit om 2 uker, og her regner vi med å se de fem store + mange små dyr. De aller minste dyrene/insektene, også kalt mygg, er noe jeg håper jeg får se svært lite av, men jeg frykter, og har nok rett i den frykten, at de vil øke i omfang og mengde desto lenger ut oppholdet vi kommer. Jeg vurderer STERKT og kjøpe meg safarihatt med nett rundt.
Ellers er det ikke så mye å melde. Jeg har en rolig og behagelig kveld. Håret mitt har forresten sett sine bedre dager. Jeg har allikevel blitt sammenliknet med både Rihanna og Pink her nede.... I morgen skal vi, dersom det er lik, på obduksjon. Det blir fest for unge spl.studenter fra Oslo.
I dag har jeg vært på operasjon. Der så vi fjerning av kreft fra tre forskjellige steder. Dette var en kvinne med cancer mamae med spredning. Ganske finurlig arbeid, og ikke minst tålmodighetskrevende. Respekt til kirurger, og litt applaus til vi som ivrig står å ser på i mange timer, for det er faktisk litt slitsomt det også. Kreften hadde spredd seg til under armen, frempå brystkassen (hvor det ikke lenger var noe bryst), og oppover halsen. Først så vi ikke noen svulst, men så viste det seg at alt det vevet vi så var kreftvev. Learning by seeing. Det var veldig interessant, og kirurgen forklarte og viste. Hurra for anatomilærdom live.
For de som måtte ha interesse for det så heles leppen min for hver dag som går. I dag har jeg plukket litt på den for å fjerne overskudd av skorper. Det er luxus arbeid skal jeg si dere! Til fredag skal jeg seponere stingene, HELT på egenhånd (først må jeg stjele en suturkniv fra det fra før av så fattige sykehuset Katetura - hvor er moralen?).
Om drøye 3 uker skal jeg hoppe fallskjerm på nytt! Da satser jeg på null knall og fall. I går leide vi bil til Etosha (nasjonalparken i Namibia), reiser dit om 2 uker, og her regner vi med å se de fem store + mange små dyr. De aller minste dyrene/insektene, også kalt mygg, er noe jeg håper jeg får se svært lite av, men jeg frykter, og har nok rett i den frykten, at de vil øke i omfang og mengde desto lenger ut oppholdet vi kommer. Jeg vurderer STERKT og kjøpe meg safarihatt med nett rundt.
Ellers er det ikke så mye å melde. Jeg har en rolig og behagelig kveld. Håret mitt har forresten sett sine bedre dager. Jeg har allikevel blitt sammenliknet med både Rihanna og Pink her nede.... I morgen skal vi, dersom det er lik, på obduksjon. Det blir fest for unge spl.studenter fra Oslo.
søndag 4. oktober 2009
Swakopmund
Denne helgen har vi vært i extremsportbyen Swakopmund, og kjent adrenalinet stige opptil flere ganger. Vi har hatt en kjempe fin tur.
Tine og jeg i meget sexy outfit. Det syntes ikke på bildet men den rekker meg til midt på leggen, og den har sleng. Et vakkert syn som ble kommentert av så og si alle.
Får vel ta med litt sykepleier relatert stoff her også. Jeg er jo tross alt her i skolesammenheng. I uken som gikk fikk jeg lov til å sy en pasient som hadde et kutt på armen. Ble et par sting, gjennomført på en jævlig klønete måte, men det er nå så. Øvelse gjør mester sies det, og det er nok veldig sant. Tenker å kjøpe meg en kotelett jeg kan stikke litt i, så da virker jeg nok litt mer proff neste gang :) Ellers så var jeg med på en stans. Vi måtte hjelpe til med å bagge da vi flyttet pasienten til icu. Det var gøy!
På fredag ble vi hentet og kjørt ut til location for skydive etter å ha sett noen svært stemningoppbyggende videoer og konsumert noen øl. Vi var gira. Det var 8 stykker som denne dagen valgte og legge sitt liv i hendene/barmen på fremmede mannfolk, men dessverre fikk ikke alle hoppe, da det ble for overskyet. Dette var meget skuffende iom at jeg var en av de to som måtte utsette hoppe til dagen etter. Typisk. Det viste seg at ventingen var vel verdt det, da vi dagen etter hadde strålende vær! Den som ler sist, ler best.
My skydiverinstruktør Mias and me.
Tine og jeg i meget sexy outfit. Det syntes ikke på bildet men den rekker meg til midt på leggen, og den har sleng. Et vakkert syn som ble kommentert av så og si alle.
Det var helt sinnsykt og hoppe, og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen. Neste tur til Swakopmund er allerede planlagt! Hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere? Han ene instruktøren hadde akkurat kommet tilbake til Namibia etter å ha vært tre mnd i Tønsberg. Igjen, verden er liten. I tønsberg hadde han hoppet fallskjerm, selvfølgelig, og blitt riktig så god venn med den "down-to-earth and really nice guy", Axel Hennie, som også hopper fallskjerm i Tbg visstnok.
Etter å ha landet trygt på bakken måtte jeg passere en siste hindring før jeg kunne sette meg rolig ned å la inntrykkene synke inn. Dette hinderet viste seg å ikke være så lett å overkomme. Jeg klarte, mens jeg holdt på å ta av meg en veldig trang, og veldig liten kondomdrakt/fallskjermdress, og sette foten nedi ett hull i den ene pallen (som fungerer som en salgs veranda sammen med mange andre paller) og jeg faller fremover uten mulighet til å ta meg for, så jeg krasjlander med leppen på dørstokken. Heldigvis var det bare leppen (og litt stolthet) som gikk føyken, og jeg måtte sy TRE sting. HURRA! For de som ikke har fått med seg hvordan dette uhellet gikk for seg, så er korthistorien enten at instruktøren slo meg i luften, eller at jeg krasjet med en fugl.
Får vel ta med litt sykepleier relatert stoff her også. Jeg er jo tross alt her i skolesammenheng. I uken som gikk fikk jeg lov til å sy en pasient som hadde et kutt på armen. Ble et par sting, gjennomført på en jævlig klønete måte, men det er nå så. Øvelse gjør mester sies det, og det er nok veldig sant. Tenker å kjøpe meg en kotelett jeg kan stikke litt i, så da virker jeg nok litt mer proff neste gang :) Ellers så var jeg med på en stans. Vi måtte hjelpe til med å bagge da vi flyttet pasienten til icu. Det var gøy! Jeg har det veldig fremdeles veldig bra, og det håper jeg at alle dere der hjemme har også! Har et ønske: Pappa! Røykeslutt!
Oppfordrer alle til å sende meg oppdateringer, og de som vil ha overraskelse i posten må sende meg adr.
mandag 28. september 2009
Maternity
I dag har jeg sett min første naturlige fødsel og mitt første keisersnitt, iført noe som liknet et smurfekostyme - ihvertfall de såkalte "skotrekkene" jeg hadde på skoene. Dagen gikk litt tregt før lunch, men etter at vi hadde fått i oss litt mat var det fler enn oss studentene som hadde overskudd av energi, og pressing ble det, endog noe overraskende lydløst. Den naturlige fødselen var over på under ti min, fra jenten hadde gått fra rommet til fødestuen og til babyen var ute.
Keisersnittet var meget interessant å se på, selv om Mari ikke helt likte måten livmoren ble tatt opp og slengt opp på magen til mor, for så å bli vasket/tørket både utvendig og innvendig. Da var det godt med litt frisk luft, tenkte Mari.
Selv om det er meget interessant og spennende å se på fødsler kjenner jeg ikke den altfor store begestringen for området, og kommer nok ikke til å satse på en karriere innen jordmoryrket, men det er veldig greit med litt erfaring. Jeg skal være på maternity hvertfall hele denne uken, så hvem vet, mulig jeg får ta imot en baby på egenhånd.... Det var en namibisk student som tok imot baby fra den naturlige fødselen i dag, og han gjorde alt alene med svært lite tips og råd fra sykepleier, så det er ikke en umulighet. I Afrika er alt lov!
Til helgen reiser vi til Swakopmund for litt skydiving og annen moro. Flere bilder da!
Keisersnittet var meget interessant å se på, selv om Mari ikke helt likte måten livmoren ble tatt opp og slengt opp på magen til mor, for så å bli vasket/tørket både utvendig og innvendig. Da var det godt med litt frisk luft, tenkte Mari.
Selv om det er meget interessant og spennende å se på fødsler kjenner jeg ikke den altfor store begestringen for området, og kommer nok ikke til å satse på en karriere innen jordmoryrket, men det er veldig greit med litt erfaring. Jeg skal være på maternity hvertfall hele denne uken, så hvem vet, mulig jeg får ta imot en baby på egenhånd.... Det var en namibisk student som tok imot baby fra den naturlige fødselen i dag, og han gjorde alt alene med svært lite tips og råd fra sykepleier, så det er ikke en umulighet. I Afrika er alt lov!
Til helgen reiser vi til Swakopmund for litt skydiving og annen moro. Flere bilder da!
søndag 27. september 2009
Flere bilder
Her bor vi! Bakgård med stor grill.
Mye rar afrikansk mat vi spise på restauranten "House of Africa"
På afrikansk jord i Cape Town. Silje hadde ordnet med transport som ventet på oss.
Siste Ringnes på lenge!
Dette blir et litt rotete innlegg, men det er iallefall litt bilder, og fler skal det bli. Over er Blue Mountain backpackers. Der bodde vi i Cape Town.
Det var dette jeg først la merke til da jeg, meget sliten etter å ha bært opp en tung koffert noen trapper, entret Blue Mountain backpackerhostell i Cape Town. Flott hva! Da kunne jeg liksom slippe å gå rundt med den usikkerheten...
Jeg merket at jeg tok meg selv i å føle meg lykkelig da jeg i går satt på lasteplanet til en pickup i solnedgang, med vinden i håret, en øl i hånden og var på vei til pool-party. Da satte støtet av lykkerus inn og jeg tenkte; ”fy faen, jeg er faktisk i Afrika! Og her har jeg det skikkelig bra”. I dag er formen så som så etter den mest fuktige natten frem til nå i Windhoek by. Det var en alle tiders kveld som bare ble enda bedre da DJ`n på byens hotteste utested spilte Beggin med Madcon. Da merket jeg at nasjonalfølelsen var sterk.
Nå har vi endelig kommet i gang med slik praksis jeg var ute etter. John-Arne og jeg tok oss en tur på causualty (mottak) i går, og der fikk vi tilfredsstilt hungeren vår etter litt action. Det var ikke de største tilfellene av blod vi fikk med oss, men dog, det var bra allikvel, og det kan bare bli bedre. Vi holdt oss stort sett inne på "dressing room" hvor de lapper sammen folk og setter injeksjoner. Vi fikk sette mange i.m med stivkrampe og mot rabies (mye hundebitt og knivstikking). Sykepleierne her får lov til å sy, og det kan jeg si letter arbeidsmengden til legene betraktelig. Katatura ville neppe ha gått rundt hadde det ikke vært for at spl syr. Vi satser på å lære oss trixet snart slik at vi kan drive "dressing roomet" på egenhånd ;)
onsdag 23. september 2009
Første dag på Katatura State Hospital
Kl. 06:40 bl vi hentet av taxi og kjørt til vårt andre tilholdssted disse mnd, nemlig Katatura State Hospital. Dette er det offentlige sykehuset som benyttes av fattige. Her betaler du 16 ND i mottak, for så å få den behandlingen du måtte trenge. Dette er meget rimlig ifht de private sykehusene hvor man betaler 1500 ND per natt og i tillegg plusser på alt av utstyr som blir brukt på deg (dvs: hver tupfer telles).
Vi møte Louise, vår kontaktperson på sykehuset, og fikk senere en omvisning på huset. Det er en helt annen standard enn hjemme i Norge, men hva annet kan man forvente seg? Vi så blant annet en død mus midt i gangen på en av barneavdelingene (sikkert en viss underholdningsverdi for barna som ikke har veldig mye annet å se på) og blod drypp som vi kunne følge i flere etasjer. Det var overraskende rent og ryddig, og overhodet ikke så kaotisk og uoversiktelig som jeg hadde forventet meg. Tror jeg må omstille meg litt da ryktene sier at det er et helt annet tempo på sengeavdelingene her enn det vi er vant med hjemme i Norge. For å si det på en annen måte så håper jeg at jeg så fort som mulig kan komme meg inn på mottak og ambulanseuniten - det er der det skjer! I dag var rett og slett en kjedelig dag, som ikke sto helt til forventningene, men det blir nok bedre.
Jeg var på en ortopedisk barneavdeling, 7A, og kom blant annet borti en gutt med brannsår over stort sett hele kroppen, og stygge kontrakturer i fingrene. Han var den eneste overlevende av seks gutter, og broren hans var en av de avdøde. Han var dog i overraskende fin form. En annen baby hadde hydrocephalus hvor behandlingen var å ta bort hele toppen av skallen. En gutt hoppet rundt på krykker med et tydelig brukket ben hengende å dingle fra kneet og ned, forbausende upåvirket av smerter.
Det er Silje. John-Arne og jeg som er på avdeling sammen og vi håper vel alle at vi blir tatt litt bedre imot av spl i morgen, da vi skal tilbake på same avd, men så vidt jeg vet kan vi ikke forvente oss for mye. Her gjelder det å brette opp ermene, og hoppe ut i det på egenhånd!
Prøvde å legge ut litt ilder i går, men det tar så veldig lang tid å laste opp. Kanskje tålmodigheten er bedre i morgen :)
Vi møte Louise, vår kontaktperson på sykehuset, og fikk senere en omvisning på huset. Det er en helt annen standard enn hjemme i Norge, men hva annet kan man forvente seg? Vi så blant annet en død mus midt i gangen på en av barneavdelingene (sikkert en viss underholdningsverdi for barna som ikke har veldig mye annet å se på) og blod drypp som vi kunne følge i flere etasjer. Det var overraskende rent og ryddig, og overhodet ikke så kaotisk og uoversiktelig som jeg hadde forventet meg. Tror jeg må omstille meg litt da ryktene sier at det er et helt annet tempo på sengeavdelingene her enn det vi er vant med hjemme i Norge. For å si det på en annen måte så håper jeg at jeg så fort som mulig kan komme meg inn på mottak og ambulanseuniten - det er der det skjer! I dag var rett og slett en kjedelig dag, som ikke sto helt til forventningene, men det blir nok bedre.
Jeg var på en ortopedisk barneavdeling, 7A, og kom blant annet borti en gutt med brannsår over stort sett hele kroppen, og stygge kontrakturer i fingrene. Han var den eneste overlevende av seks gutter, og broren hans var en av de avdøde. Han var dog i overraskende fin form. En annen baby hadde hydrocephalus hvor behandlingen var å ta bort hele toppen av skallen. En gutt hoppet rundt på krykker med et tydelig brukket ben hengende å dingle fra kneet og ned, forbausende upåvirket av smerter.
Det er Silje. John-Arne og jeg som er på avdeling sammen og vi håper vel alle at vi blir tatt litt bedre imot av spl i morgen, da vi skal tilbake på same avd, men så vidt jeg vet kan vi ikke forvente oss for mye. Her gjelder det å brette opp ermene, og hoppe ut i det på egenhånd!
Prøvde å legge ut litt ilder i går, men det tar så veldig lang tid å laste opp. Kanskje tålmodigheten er bedre i morgen :)
mandag 21. september 2009
Varm i trøya
Nå har jeg vært på det afrikanske kontinent i akkurat en uke. Tiden flyr. Enda har vi ikke kommet helt i gang, men vi har blitt litt kjent med byen, som ikke er særlig stor viser det seg, og nærområdet rundt der vi bor. I morgen skal vi møte kontaktpersonen vår i forhold til praksis på universitetet så da blir vi alle nok litt klokere.
Vi er omringet av elektriske gjerder, nøkkelsystemer og gitter på vinduer og dører, dessuten sitter det vakt og vokter huset 24 timer i døgnet, så vi føler oss relativt trygge. Det har, uheldigvis, vært en del stygge episoder i forhold til ran og forsøkte voldtekter av studenter her, men når alt kommer til alt viser det seg gang på gang at dette er studenter som ikke forholder seg til de forhåndsregler man skal følge, så da kan man jo nesten skylde på seg selv. Vi studenter som er her nå har ikke opplevd noe skummelt, bare så det er sagt. Det eneste litt uten om det normale opplevdevi i dag da vi skulle ta en taxi, tre jenter og en gutt, og sjåføren snur seg mot oss og sier, i det vi har begynt å kjøre, "this is a sex car...".
Ellers så er vi godt i gang med planleggingen av alt vi skal oppleve her nede. Forløpig er planen å dra til Swakopmund neste helg for å hoppe i fallskjerm og utforske sanddynene. Midt i oppholdet skal vi til Etosha på safari. Da tenker vi å leie egen bil og kjøre rundt i nasjonalparken blant de ville dyrene :) Helt på slutten skal vi også leie bil og kjøre opp i nord til Victoria Falls, eller Vic-falls som det heter på slæng, for så å ta en tur innom Botswana, Zambia og Zimbabwe. Det blir flott!
Men før den tid er det mye praksisarbeid som venter, og det gleder jeg meg også til. Er veldig mange rare tilfeller av skader her som f.eks hemothorax som følge av slag fra elefantsnabel....
Skal se om jeg snart kan få lastet opp litt bilder, og muligens en fallskjermhoppfilm, etterhvert. Blir litt mer interessant her på bloggen da.
I går spiste jeg kudu. Enda en stjerne i boken ;)
Håper alle der hjemme har det bra. Må si jeg setter umåtelig stor pris på detaljerte oppdateringer fra heimlandet (Kari har vært veldig flink. Skryt til deg, Kari!).
Mitt nye tlf er forresten: +264 0855909309
Vi er omringet av elektriske gjerder, nøkkelsystemer og gitter på vinduer og dører, dessuten sitter det vakt og vokter huset 24 timer i døgnet, så vi føler oss relativt trygge. Det har, uheldigvis, vært en del stygge episoder i forhold til ran og forsøkte voldtekter av studenter her, men når alt kommer til alt viser det seg gang på gang at dette er studenter som ikke forholder seg til de forhåndsregler man skal følge, så da kan man jo nesten skylde på seg selv. Vi studenter som er her nå har ikke opplevd noe skummelt, bare så det er sagt. Det eneste litt uten om det normale opplevdevi i dag da vi skulle ta en taxi, tre jenter og en gutt, og sjåføren snur seg mot oss og sier, i det vi har begynt å kjøre, "this is a sex car...".
Ellers så er vi godt i gang med planleggingen av alt vi skal oppleve her nede. Forløpig er planen å dra til Swakopmund neste helg for å hoppe i fallskjerm og utforske sanddynene. Midt i oppholdet skal vi til Etosha på safari. Da tenker vi å leie egen bil og kjøre rundt i nasjonalparken blant de ville dyrene :) Helt på slutten skal vi også leie bil og kjøre opp i nord til Victoria Falls, eller Vic-falls som det heter på slæng, for så å ta en tur innom Botswana, Zambia og Zimbabwe. Det blir flott!
Men før den tid er det mye praksisarbeid som venter, og det gleder jeg meg også til. Er veldig mange rare tilfeller av skader her som f.eks hemothorax som følge av slag fra elefantsnabel....
Skal se om jeg snart kan få lastet opp litt bilder, og muligens en fallskjermhoppfilm, etterhvert. Blir litt mer interessant her på bloggen da.
I går spiste jeg kudu. Enda en stjerne i boken ;)
Håper alle der hjemme har det bra. Må si jeg setter umåtelig stor pris på detaljerte oppdateringer fra heimlandet (Kari har vært veldig flink. Skryt til deg, Kari!).
Mitt nye tlf er forresten: +264 0855909309
fredag 18. september 2009
På plass
Hurra! Nå er vi på plass i Windhoek, og her har vi blitt tatt varmt imot, bokstavelig talt. Endelig er det bruk for solkrem og solhatt (ble brent av turen til butikken...). Vi har pakket ut og kommet oss til rette på Namas, som er Namibia foreningen sitt hus, her i Windhoek. Foreløpig har vi sett huset vårt og besøkt nærmeste matbutikk, men det blir mer utforsking etterhvert (skal tross alt være her en stund).
Vi visste at det skulle være noen andre spl studenter her fra Trondheim når vi kom, som vi skal bo med i en drøy mnd, men det vi ikke visste var at hun ene studenten er Kjersti, som jeg var sammen med i Cabo Frio, Brasil, for akkurat tre år siden. Verden er liten!!!! Det var et hyggelig gjensyn.
Det blir nok en rolig helg, før vi på mandag muligens skal begi oss ut i det namibiske helsesystemet, og de utfordringer det måtte by på.
Jeg overlevde forresten den, mest sannsynlig, lengste bussturen i mitt liv uten de helt store ettervirkningene. Det var mange forskjellige steppelandskaper å skue ut av bussruten, og jeg syntes jeg kunne høre Løveneskonge "jingelen" støtt og stadig. På grensen måtte vi stå fryktelig lenge i kø, men nå har jeg til gjengjeld en del flotte stempler i passet mitt.
Vi visste at det skulle være noen andre spl studenter her fra Trondheim når vi kom, som vi skal bo med i en drøy mnd, men det vi ikke visste var at hun ene studenten er Kjersti, som jeg var sammen med i Cabo Frio, Brasil, for akkurat tre år siden. Verden er liten!!!! Det var et hyggelig gjensyn.
Det blir nok en rolig helg, før vi på mandag muligens skal begi oss ut i det namibiske helsesystemet, og de utfordringer det måtte by på.
Jeg overlevde forresten den, mest sannsynlig, lengste bussturen i mitt liv uten de helt store ettervirkningene. Det var mange forskjellige steppelandskaper å skue ut av bussruten, og jeg syntes jeg kunne høre Løveneskonge "jingelen" støtt og stadig. På grensen måtte vi stå fryktelig lenge i kø, men nå har jeg til gjengjeld en del flotte stempler i passet mitt.
tirsdag 15. september 2009
Cape Town
Hei alle sammen! Naa har jeg trygt ankommet Cape Town etter en laaang flytur, som gikk overraskende greit maa jeg si. Dette er andre dagen paa afrikasnk jord, og kan ikke akkurat si at jeg har faatt den store afrikanske folelsen enda, men den dukker vel opp naar jeg kommer til litt mindre urbane omraader.
Her er det faktisk ganske kaldt, dvs lik temp som i Norge, saa det er fler av oss som fryser konstant. Heldigvis tok jeg med litt ullundertoy, saa jeg kan ikke klage.
Cape Town har ikke tatt meg med storm helt enda. I gaar var John-Arne og jeg paa en aldri saa liten selvkomponert city-tour, saa da fikk vi sett en del av byen baade fra bakkenivaa og fra fugleperspektiv. I dag var planen og skulle dra paa hvalsafari, men vaeret er elendig, og saa var vi litt sent ute med paamelding.... Mange skal paa vinsmaking i dag, men det er ikke akurat noe som jeg er saa begeistret for, sa da ender jeg vel opp med en fjelltur. En bestigelse av det beromte TableMountain. Vi faar se. Det er iallefall ikke aa forakte.
I morgen er det avreise til Namibia og Windhoek. Bussturen tar ikke mindre enn 24 timer saa flyturen over hit er jo bare barnematen iforhold. Det skal visst vaere mye flott natur aa se paa, saa tiden kommer nok til aa gaa fort (haaper jeg!).
Kan nevne, for de som syntes at jeg er utrolig kresen (noe jeg ikke kan si meg helt enig i, men det er naa saa...), at vi i gaar besokte en afrikansk restaurant hvor vi fikk servert lokale retter fra hele det afrikanske kontinentet. Det vil med andre ord si at jeg har smakt paa veldig mye rart, og det er ikke til aa skyve under en stol at vestlig mat er aa foretrekke. Det som slo meg med mye av den afrikanske maten er at de bruker samme krydder i middagsmat som vi bruker i kaker hjemme (julekaker spesielt..) og det var litt rart aa vende seg til. I tillegg til den afrikanske maten, fikk vi litt kultur i form av dans og musikk. Veldig flott og fargerikt.
Her er det faktisk ganske kaldt, dvs lik temp som i Norge, saa det er fler av oss som fryser konstant. Heldigvis tok jeg med litt ullundertoy, saa jeg kan ikke klage.
Cape Town har ikke tatt meg med storm helt enda. I gaar var John-Arne og jeg paa en aldri saa liten selvkomponert city-tour, saa da fikk vi sett en del av byen baade fra bakkenivaa og fra fugleperspektiv. I dag var planen og skulle dra paa hvalsafari, men vaeret er elendig, og saa var vi litt sent ute med paamelding.... Mange skal paa vinsmaking i dag, men det er ikke akurat noe som jeg er saa begeistret for, sa da ender jeg vel opp med en fjelltur. En bestigelse av det beromte TableMountain. Vi faar se. Det er iallefall ikke aa forakte.
I morgen er det avreise til Namibia og Windhoek. Bussturen tar ikke mindre enn 24 timer saa flyturen over hit er jo bare barnematen iforhold. Det skal visst vaere mye flott natur aa se paa, saa tiden kommer nok til aa gaa fort (haaper jeg!).
Kan nevne, for de som syntes at jeg er utrolig kresen (noe jeg ikke kan si meg helt enig i, men det er naa saa...), at vi i gaar besokte en afrikansk restaurant hvor vi fikk servert lokale retter fra hele det afrikanske kontinentet. Det vil med andre ord si at jeg har smakt paa veldig mye rart, og det er ikke til aa skyve under en stol at vestlig mat er aa foretrekke. Det som slo meg med mye av den afrikanske maten er at de bruker samme krydder i middagsmat som vi bruker i kaker hjemme (julekaker spesielt..) og det var litt rart aa vende seg til. I tillegg til den afrikanske maten, fikk vi litt kultur i form av dans og musikk. Veldig flott og fargerikt.
mandag 14. september 2009
Ironi i Oslo
Jeg har fått oppleve livets ironi de siste dagene i Oslo. Det sies at det er et godt tegn på at et nytt kapittel nå skal innvies. Jeg får håpe det stemmer. Nå er det blanke ark som gjelder.
søndag 13. september 2009
I morgen, i morgen reiser jeg
Sitter nå, lettere frustert over min egen pakking, på hybelen, som nå er skinnende ren. Jeg vet jeg har tatt med for mye, av alt, men får meg ikke til å ta ut noe.
I går var jeg og tok et edru farvel med Oslos uteliv, som ikke er så veldig festlig og så veldig mye å skryte av uten alkohol. Men dog, det måtte gjøres.
I dag kom familyn inn for å se deres datter og søster en siste gang før avreise. Hvem kan motstå et slikt syn, spør jeg meg? Vi benyttet tiden, svært kulturelt vil jeg si, ved å være med på en aldri så liten omvisning på Akershusfestning. Fikk lært både det ene og det andre om Christian den 4., kunnskap som med sikkerhet er mistet i morgen. Men ja, ingenting er som å bli "forfulgt" av en lakkei i sine tidlige 60 år, iført lilla tights med utrbroderinger på de edlere deler. Ikke rart min yngre bror ble litt forskrekket, hva om han skulle gå den samme skjebnen i vente?
I kveld kommer kvasibarna på besøk, med duksnurper Dahl i spissen og med Frøken Finstad på slep. Vi skal spise kveldsmat, inkludert bløtkokt egg - som jo er en slager blant kvasibarna (nesten alle ihvertfall), og vi skal drikke te, og melk, og jeg skal nyte brunost som om jeg aldri skal spise det igjen. Det blir flott. Etter maten skal vi rulle nedover Akerselven og ende opp på Blå for å nyte litt jazz. Jazzigt skal det bli.
En annen siste ting jeg må få gjort før jeg drar er å se Hero. Bortsett fra det er jeg så og si klar altså. Tro det eller ei. Må bare få orden på kofferten, hente den siste pakken med malariatbl, og så er det fritt frem ut til Gardermoen.
Tanker jeg gjør meg nå på tampen er at det har vært noen flotte siste høstdager i Norge, med både grilling i marka og syssel på løkka. Slike dager er det litt trist å dra ifra. Samtidig skal det bli godt å komme seg bort, kjenne varmen på kroppen, sy i litt kjøtt, se mye blod og leke "sykepleier uten grenser".
I går var jeg og tok et edru farvel med Oslos uteliv, som ikke er så veldig festlig og så veldig mye å skryte av uten alkohol. Men dog, det måtte gjøres.
I dag kom familyn inn for å se deres datter og søster en siste gang før avreise. Hvem kan motstå et slikt syn, spør jeg meg? Vi benyttet tiden, svært kulturelt vil jeg si, ved å være med på en aldri så liten omvisning på Akershusfestning. Fikk lært både det ene og det andre om Christian den 4., kunnskap som med sikkerhet er mistet i morgen. Men ja, ingenting er som å bli "forfulgt" av en lakkei i sine tidlige 60 år, iført lilla tights med utrbroderinger på de edlere deler. Ikke rart min yngre bror ble litt forskrekket, hva om han skulle gå den samme skjebnen i vente?
I kveld kommer kvasibarna på besøk, med duksnurper Dahl i spissen og med Frøken Finstad på slep. Vi skal spise kveldsmat, inkludert bløtkokt egg - som jo er en slager blant kvasibarna (nesten alle ihvertfall), og vi skal drikke te, og melk, og jeg skal nyte brunost som om jeg aldri skal spise det igjen. Det blir flott. Etter maten skal vi rulle nedover Akerselven og ende opp på Blå for å nyte litt jazz. Jazzigt skal det bli.
En annen siste ting jeg må få gjort før jeg drar er å se Hero. Bortsett fra det er jeg så og si klar altså. Tro det eller ei. Må bare få orden på kofferten, hente den siste pakken med malariatbl, og så er det fritt frem ut til Gardermoen.
Tanker jeg gjør meg nå på tampen er at det har vært noen flotte siste høstdager i Norge, med både grilling i marka og syssel på løkka. Slike dager er det litt trist å dra ifra. Samtidig skal det bli godt å komme seg bort, kjenne varmen på kroppen, sy i litt kjøtt, se mye blod og leke "sykepleier uten grenser".
mandag 7. september 2009
En uke igjen til avreise
Det er mandag 7 september, det er en uke igjen til avreise, det er en uke igjen til Stortingsvalg! Jeg har vært og stemt i dag. Føler at jeg har gjort min plikt som samfunnsborger, og jeg går ekstra rak i ryggen i dag.
Det er fremdeles en del som gjenstår før den store dagen. Skolearbeid er en av de tingene som burde bli prioritert først, men som av en eller annen grunn alltid havner sist på prioriteringslisten. Såvidt jeg har skjønt er det fler enn bare meg av "namibia-gjengen" som er like apatiske på den fronten, og godt er det.
Fikk sjekket at passet ikke har gått ut på dato i går, og dessuten har jeg fått utbetalt penger fra lånekassen. Det er i grunn det man trenger på tur, pass og penger. Ergo; I`m good to go! (visum, hva er det?)
Ja, på denne bloggen vil jeg misunne, berette, erindre, reflektere, ramse opp, gråte i bokstaver, le i setningsoppbygninger, og kanskje tilføye ett og annet nytt ord i vokabulæret. Det er bare å glede seg, her vil det skje mye, men ikke like mye som det som egentlig skjer....
Stay tuned
Det er fremdeles en del som gjenstår før den store dagen. Skolearbeid er en av de tingene som burde bli prioritert først, men som av en eller annen grunn alltid havner sist på prioriteringslisten. Såvidt jeg har skjønt er det fler enn bare meg av "namibia-gjengen" som er like apatiske på den fronten, og godt er det.
Fikk sjekket at passet ikke har gått ut på dato i går, og dessuten har jeg fått utbetalt penger fra lånekassen. Det er i grunn det man trenger på tur, pass og penger. Ergo; I`m good to go! (visum, hva er det?)
Ja, på denne bloggen vil jeg misunne, berette, erindre, reflektere, ramse opp, gråte i bokstaver, le i setningsoppbygninger, og kanskje tilføye ett og annet nytt ord i vokabulæret. Det er bare å glede seg, her vil det skje mye, men ikke like mye som det som egentlig skjer....
Stay tuned
Abonner på:
Innlegg (Atom)
