Alle gode ting er tre

Dette er et innlegg som er et resultat av en heller kjedelig ettermiddag grunnet antiklimaks og tiltaksløshet. Det eneste jeg vil er å legge meg, men klokken ser ut til å ha stoppet på ettermiddagstid, og det blir aldri kveld.

Etter en heller lang busstur, kun underholdt av en tåplukkende amerikaner og to lokale som sang høyt til sangen de hørte på på ipod, kunne jeg melde min ankomst i Swakopmund nok en gang denne praktfulle lørdagen i november. Dette var mitt fjerde besøk i denne byen.

Noen lange minutter ble jeg sittende på stranden, trekke inn den friske sjølukten og kjenne råskapen som havet har å by på gjennom en audio-opplevelse. Det var flott. Det hele ble akkopagnert av en heller tørr baguett og litt vann, som fylte opp en fra før av ganske så full blære. Det samme kunne det være, man må jo ha vann.

Ble tatt imot på office av en litt i overkant stresset Craig som sto og smurte lunsj til gutta ute i "Chinatown" (lokalisjasjonen for fallskjermhopp. Har fått det navnet pga en kinesisk satelitt stasjon som er like ved, midt i ørkenen). Jeg joinet han på veien ut, og før jeg visste ordet av det satt jeg sannelig i en grønn plaststol, på samme sted som jeg har sittet ved et par anledninger tidligere. Jeg var tilbake på mitt andre hjem.

Før jeg går videre, en liten presentasjon av mine "brødre"som jeg har omgått denne helgen:

Fuzzy er den intellektuelle med kunnskaper om det meste, til og med importen av polakker til Norge i jordbærsesongen, og hvordan vår behandling av polakker kan samenliknes med behandlingen kinesere får her. Han har flott, langt, krøllete hår og en sykdom i kjevestrukturen som gjør at tennene ikke har mye å feste seg i (men han har tenner). Han er en av fire kameramenn, som når han får anledning prøver seg på "windboard", som visstnok skal være veldig vanskelig. Han har en lun humor, og alltid en treffende kommentar på lur.

Craig er den eldste og mest erfarne i søskenflokken. Han eier deler av fallskjermselskapet og har alltid noe å ordne og styre med. Craig er den som gir deg en massasje dersom du trenger det, kjører deg dit du måtte færa, og passer på at du får i deg mat. Han er liten av vekst og litt småtjukk over mageregionen, men ser ganske så bra ut i neongrønn fallskjermdrakt, eller "hoppla"-bukser med sauer på. Han har to døtre og to feite hunder.

Mias er den lekne, storrøykende og frekke broren. Han går alltid med solbriller og får enhver nervøs fallskjermhopper til å føle seg trygg, tom 10 000 feet over bakken. Han har over 4000 hopp. Dersom du har en dårlig dag kan han være svært irriterende, og klarer helt sikkert uten problemer og egle på seg en sten dersom det skulle være ønskelig. Han er også veldig oppmerksom, og passer på at du alltid har en øl i hånden, og at den blir konsumert på estimert Mias-tid. Moren hans står for klesvasken, han er yngst av 8 søsken og har vokst opp på en farm i nærheten av Sossusvlei.

Mark er adoptivbroren fra Australia som de siste 15 årene har bodd i Afrika. Han er innom klubben som vikar, og vil ifølge Mias ikke bli ønsket velkommen tilbake ved neste vikariat. Dette grunnet manglende kompetanse innen f.eks landing, til tross for hans 25 år lange fallskjermkarriere (det spøker med andre ord litt for trandemhopp med han i Tønsberg). Han er alltid i godt humør, smiler og ler, og er den av gutta som hopper med noe som likner på en gammel pilothjelm. Til å være den eldste av alder henger han godt med i svingene, og det til tross for periodevise søvnproblemer. Det er også dessuten svært viktig at han får i seg nok mat om dagen, da overvekt ikke akkurat er noen han trenger å bekymre seg for.

Det ble ikke hopping denne ankomstlørdagen grunnet for mye vind, men det satt ikke en bremser for å inta litt alkohol. Litt alkohol ble til mer, og etter å ha tatt en snartur innom Craigs hjem, hvor jeg lærte datteren hans hvordan man ut ifra å klemme noen på låret kan "se hvor lenge de kan være borte fra meg" -leken, skrev "Julle was here" med magnetbokstaver på kjøleskapet hans, holdt et kort foredrag om Newfoundlandshunder til noen gjester som var der, og konsumerte en drink, dro vi videre på et såkalt braai (grilling) hos sandboarding sjefene. Sandboardingfolket viste seg å være noen meget hyggelige, pratsomme og fulle middelaldrene folk som lever på ungdommen etter fylte 40 år. Vi ble servert kjøtt, salat, home-made garlic bread og pølser av ypperste klasse, noe som et resultat av ekselente grillmester Fuzzys kokkekunskaper. Kvelden endte ikke så alt for sent da gutta begynte å hoppe allerede klokken syv dagen etter.

Søndag var min dag. Dette var dagen jeg skulle få mitt tredje fallskjermhopp, og det på en drøy måned. (Ikke rart jeg bet i meg den dundrene hodepinen jeg våknet med denne morningen, som ikke ble bedre av Fuzzys hoderisting) Og hopp ble det. Overraskelsesmomentet var at gratishoppet også inneholdt en gratis film av hoppet. Jeg som er så ufattelig dårlig til å posere forran kamera tenkte med sammenbitte tenner, "ja, dette kan bli interessant". Hoppet var ikke like gøy som andre hoppet, for det var helt sinnsykt, men absolutt bra alikevel. Filmen... ja, den trenger jeg ikke å si så mye om. Tror jeg fikk litt snørr på brillene under hoppet, men det, som kanskje kunne ha vært litt morsomt, kom ikke med på filmen. Typisk. Resten av søndagen ble det pizza spising og filmtitting.

Mandag var planlagt hjemreisedag, men bussen var full, så da hadde jeg ikke annet valg enn å bli en dag til (ikke at det gjorde noe). Tilbrakte formiddagen i byen alene med cafebesøk, sjekking av internett og lesing av bok nede ved vannet. Utrolig deilig å kunne gå og gjøre ting alene. Vi har jo ufrivillig blitt uselvstendige her som følge av at vi hele tiden burde være minst to stykker som går sammen på grunn av faren får å bli ranet etc. I Swakop føler man seg betraktelig mye tryggere, og det er mye tryggere der også. Del to av dagen tilbrakte jeg på Chinatown.

Er helt grønn av misunnelse på Isabell, en 22 år gammel jente fra UK, som skal tilbringe to mnd i Swakop for å ta fallskjermlappen. I går (mandag) hadde hun sitt første fritt fall alene (hennes femte hopp totalt), og det å se henne i ekstase etter at hun landet i tillegg til filmen etterpå, gjør at jeg helt seriøst tenker på å ta lappen selv. Det ser så utrolig gøy ut!

I dag, tirsdag, ble jeg kjørt til døren av Mias som skulle innover til Windhoek for å hente 20 millitærgutter fra UK, som kommer hit for å hoppe i to uker. Da jeg fikk vite det lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt dro hjem. Nå, drøye 8 timer siden jeg kom tilbake til Windhoek lurer jeg fremdeles på hvorfor jeg dro tilbake hit. Jeg lurer også på hva jeg skal gjøre onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, før vi på mandag reiser på langtur. Jeg får begynne å gjøre ting for siste gang, for det er bare seks dager igjen her i Windhoek by.

Det var en veldig fin helg, en helg som godt kunne ha vart hele uken.