Dagene i windhoek nærmer seg talte, og det er kanskje like greit

Bildet er fra "Silver City" i Katutura. Folk kommer flyttende hit til Windhoek/Katutura fra hele landet, i håp om en lettere og bedre hverdag. De samler sammen det de kan finne av skrot og blikk, og setter opp slike skur som du ser på bildet. Jeg syntes det er overraskende "god" standard med kloakksystem og strøm enkelte steder. Dessuten har de ganske stor plass rundt skuret sitt, og det er relativt ryddig ifht mange andre "townships"/slumområder/fattigstrøk. Når du kjører rundt i Katutura ser man mange smil og glade ansikter, barn som leker i gatene og blomsterkasser utenfor skurene. Mange av de som bor her har det ikke så ille, selv om de lever en helt annet hverdag enn det vi er vant med fra hjemme.

I dag våknet jeg opp med ånden over meg. Formen var overraskende bra etter en litt fuktig kveld på byen, for en gangs skyld var inntaket moderat så da var jeg sannelig et kvinnfolk dagen derpå, og ikke ett eller annet slakt som ligger i hyppige vridninger i sengen og lager rare lyder.

Ansiktet mitt er i opprør etter at jeg har sittet dag ut og dag inn i ørkenen uten solkrem (helgeturen i Swakop). Min nese lider av 2.grads forbrenning og mitt munnparti er dominert av væskende blemmer aka herpes zoster virus. Jeg er med andre ord meget sjarmerende om dagen! Hurra for det.

Det hele begynte med at jeg skulle lete etter et minnekort (til det kamera jeg ikke får brukt), og det endte med at jeg likesågodt begynte å pakke til både langturen og til Cape Town. Det er jo tre dager til vi reiser, så det er jo ikke et så alt for gærent tidspunkt å begynne på, men det går inn i min historie som den tidligste påbegynte pakkingen ever. Mens jeg sto der å puslet med pakkingen sendte jeg noen tanker til Cora som jeg vet er kjempe glad i å pakke ;)

Nå er pakkingen så og si ferdig , rommet og hyllene er relativt tomme, og hadde jeg kunnet dra i morgen hadde jeg gjort det. Windhoek er ikke verdens navle, og når det ligger så mye annet uten for byen som venter på å bli utforsket, er det vanskelig å slå seg til ro. Nå er jeg mer enn klar for campingliv i 15 dager med utforsking av den afrikanske ødemarken, Okavango delta, beskuelse av store dyr, rafting i et av verdens heftigste stryk, og kjøring gjennom elveleier og ulent terreng. Det blir rått og flott, og nok en av de mest spennende og opplevelsesrike turene jeg noensinne vil ha. Jeg har kjøpt kart, jeg har kjøpt kompass, myggnettingen er selvsagt pakket ned, og malariapillene ligger klare. Afrika ligger for mine føtter.

I går hadde vi rene Hollywood stemningen her på Namas. Vi måtte faktisk gjøre litt skole, dvs spille inn noen sekvenser som omhandlet kommunikasjon på film. Jeg fikk/tok rollen som gravid, og fikk høre at jeg kledde det ganske så godt. Tenkte med meg selv; Ja, det er bare å sette i gang det, Greger! Men, den magen (uansett hvor kledelig) får nok vente på seg.

Etter noen øl gikk det overraskende lett og hyle og stønne, og både Tine og jeg levde oss ganske så godt inn i rollene våre. Tine var nurse og jeg var pasient. Spør du meg sto skuespillet til en velfortjent Oscar. Siden vi ikke hadde det beste av utstyr, dvs vi hadde en kompakt kamera til rådighet, måtte vi improvisere med alt annet, og hodelykter ble brukt som lysforsterkere, ketsjup som blod og en liten bamse som baby. Funket fett.

De siste dagene nå kommer til å inneholde panikk soling med olje, og utgreiing av bachelortema, som må leveres før vi reiser på mandag. Jeg er i vilredet og aner ikke hva jeg skal skrive om. Dersom det er noen som har noen gode forslag er det bare å fyre løs, dere har til søndag.