Nok en helg har gått og jeg har brukt den så godt jeg kan. Nok et område av Namibia er utforsket, denne gangen området sørvest for Windhoek, med blant annet Sossusvlei (et meget kjent ørkenområde med rød sand) som hovedattraksojn. Vi kjørte som svin, og har tilbakelagt ganske så mange mil på få dager. Det er slik det foregår i Afrika. Her kjører vi i 120 km/t på fine grusveier, hvor vi er heldige om vi møter en bil hver tredje time. Tror det skal bli kjedelig å ferdes på de norske motorveiene når jeg kommer hjem.
Selv om det var mye kjøring fikk vi sett mye av det Namibia har å by på av natur (og mer skal det bli). Det er en fasinerende variasjon av landskap jeg ikke trodde var mulig å komprimere inn i ett land, men det er det.
I Sossusvlei hadde vi den kaldeste natten til nå, noe som ikke hjalp på den forkjølelsen jeg pådro meg forrige helg i Swakopmund. Jeg er potte tett fra halsen og opp (slapp ikke unna, selv om jeg er i Afrika). Vi sto opp kl 04:00 for å få med os soloppgangen ute i ørkenen, og det var et spektakulert syn som møtte oss, oppe på en vilkåerlig sanddyne, i Afrikas ødemark. Det var som det har blitt sagt, og som vi har blitt fortalt, magisk, og må oppleves på egenhånd. Det eneste jeg kan bidra med er et knippe bilder. Enjoy!
Etter å ha vandret opp på en sanddyne, akt ned en sanddyne, sett mange andre sanddyner, hatt flere kilo sand i skoene, i øret og etter å ha ødelagt kameraet mitt (som er det tredje kamera jeg ødelegger på et år), fant vi ut at det ikke var så fryktelig mye mer vi ville gjøre med den sanden, så vi dro videre. Nå med snuten mot kontrasten, nemlig kysten og havet, nærmere bestemt Walvis Bay.
Walvis Bay ligger 30 min unna Swakopmund og skulle i utgangspunktet være vårt oppholdssted resten av helgen, men det gikk ikke som planlagt da alle lodgene vi sjekket ut var fulle, vi var sultne og tørste på øl, så da satte Greger med co snuten mot (nå kan dere gjette...) Swakop.
Siden dette ble min tredje gang i denne byen, og jeg har frekventert de samme stedene så og si hver gang har folk begynt å kjenne meg igjen, og kommentaren "Hello, is it you again" fikk jeg høre både en og to ganger. Siden vi hadde fått overtalt to av de nyankomne studentene her på Namas til å bli med på turen vår, fikk vi også overtalt dem til å hoppe fallskjerm, og da er det kjekt med litt kontakter ;) Hoppe fikk de allerede dagen derpå.
Som ivrig suporter satt jeg der jeg har sittet så mange ganger før at det nå nesten føles som mitt andre hjem, nemlig ved brakken på location til fallskjermhopperne. Det var en smålig misunnelig Julle som der satt, med en øl i hånden (for å holde meg sysselsatt) og så på alle som ivrig/nervøse/spente ventet på og skulle hoppe. Hvorfor hoppet ikke jeg? Jeg angrer enda, og leker med tanken om et 3. hopp før hjemreise (nå har jeg til og med fått med meg noen andre som vil hoppe også). Det blir nok et 3. hopp.
Siste dagen dro vi på kajakkpadling, og fikk sett og lekt litt med havets største vidunder, nemlig selene. Det finnes ikke mindre enn 800 000 seler i Walvis Bay området, så det er sjelden man skuer dem med øyet, men vi var heldige og hadde flere dusin svømmende rundt kajakken vår, lekende med padleåren vår og prøvende kommuniserende med oss fra vannskorpen. Det var veldig morsomt de første 20 min, men da ble det mer slitsomt enn fryd og en sel var ikke mer enn en sel. Det hjalp ikke helt på humøret at vi ble klissvåte, det blåste mild orkan og at natten ikke hadde bidratt med de obligatoriske skjønnhetstimene den vanligvis gjør. Etter 2 timer var vi overlykkelige over å bli vinket inn til land, servert litt mat (og vond juice), og ikke minst det å bli påminnet følelsen av å ha tisset i buksen (den følelsen ble ikke bedre da "tisset" blandet seg med sand, som bidro til en sandpapir feeling). Jada.
Konklusjon: Turen var veldig fin! Føler at jeg nå lever et bekymringsløst liv (realiteten vil nok dukke opp til slutt), og jeg nyter det så lenge det varer. Nå har vi to uker igjen her i Windhoek før langturen i to uker, så muligens et pit-stop i Swakop for et siste hopp, og så en drøy uke i Cape Town før vi vender solbrune kropper (bekledd med litt ekstra kilo) mot Oslo og Norge. Jeg kan allerede nå melde at ankomst vil være 15 desember, i 16:00 tiden, så dere er alle pliktig til å møte opp! HUSK: jeg har ikke, som alle andre, en bestemt person som kommer å møter meg, da det er klynger og store folkemengder jeg foretrekker, så vær så snill; make my day!
Forresten: brannskadejenten fra forrige innlegg levde da jeg kom tilbake dagen etter, men det var ikke store håp for at hun skulle overleve. Tror alle bare gikk å ventet på at hun skulle dø av dehydrering eller den første og største infeksjonen hun kom til å få, en eller annen gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar