Fritt fall 2

Denne helgen har Tine Selmer og Julie Greger Jahnsen vært på utflukt, nok en gang, til Swakopmund. Denne ganske så tyskinspirerte byen har lagt seg godt rundt hjerteroten vår, og etter denne helgen var det rett og slett vemodig å aldri skulle vende tilbake dit igjen, hvertfall ikke i løpet av dette afrikaoppholdet.



På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.

Denne kvelden endte Tine og jeg opp som de eneste hvite, bortsett fra en hvit afrikaner, på et veldig dansende utested, og da måtte vi jo danse vi også. Her fikk jeg, Julie Greger Jahnsen. Jeg nevner igjen, jeg, Julie Greger Jahnsen, komplementet; "you look like an african when you`re dancing". ER DET MULIG!!!! haha. Jeg gikk ganske så rak i ryggen og fornøyd ut fra det utestedet for å si det sånn! (dere der hjemme kan bare glede dere til jeg skal vise dere mine nylærte kunster, og mooooves).

f.v: Mias og Mark

Dagen etter var det klart for hopp nr. 2, og Tine og jeg ble behandlet som VIP (noe som ikke var å forakte). Vi fikk kjøre med gutta i Land Rovern, mens de andre hopperne måtte trykkes inn i en caravelle. Haha! Tine var med som tilskuer, mens jeg var mer enn klar for hopp nr to, noe jeg var sikker på kom til å være bedre enn det første. Det er noe med andre gangen. Jeg skulle hoppe med Mias igjen (noe jeg tror var en stor fordel iom av at han nå visste hvordan jeg oppfører meg i luften etc). Og hoppet ble en suksess uten om det vanlige! Det var et annet fly dene gangen som innebar at jeg måtte stå med det ene benet utenfor og det ene kneet inne i flyet før vi hoppet ut. Dette gjorde det hele mye mer spennende! I det frie fallet gjorde vi denne gangen strabser i form av mange spinn og andre krumspring. Det var kjempe gøy! Selve hoppet gikk mye fortere da tempo var høyt hele tiden, vi gikk såkalt " fast fast". Det hele ble avsluttet av "sliding" bortover grusen. Flott flott flott.

Inn for landing med bena godt trukket opp. (Btw. Ved zooming ser jeg ut som en dundreihundre, mao helt jævlig.)

Da jeg var trygt nede på bakken igjen ble jeg eskortert inn i brakken av både Craig og Mias, som denne gangen ikke ville ha noe knall og fall, og ble trygt plassert i en stol mens de tok av meg fallskjermdrakten. Da måtte vi le litt alle mann. Hvilken humor, hvilken humor. Resultatet er at leppen er like hel.

Etter hoppet dro vi tilbake til "office" hvor det var flusst av mennesker som skulle se på rugbykamp (en sport hverken Tine eller jeg hadde så stor kjenneskap til fra før), men som vi nå har funnet ut at vi liker ganske godt. Om det er pga av mennene med stor M som spiller, eller pga selve spillet, det er nå så. Vi drakk øl, heiet og blendet etterhvert ganske godt inn blant supporterne, selv om jeg i skrivende stund ikke er helt sikker på hvilket lag det var som gikk av med seieren...

På søndag ble vi, kleine so få, hentet av Mias som tok oss med på frokost før vi måtte dra hjem. Frokosten ble servert på fallskermklubbens tidligere tilholdssted, en småflyflyplass, og omeletten var utsøkt. Etter et hederlig forsøk på konsumering av fast føde, som for meg er litt problemfylt dagen derpå, dro vi på en aldri så liten sightseeing tur i Swakop by. Vi fikk se div. utsiktspunkter langs vannet, et hus som ligner på familien Flintstone huset (veldig rart, veldig stygt, og et hus jeg absolutt burde ha tatt bilde av, men som jeg ikke gjorde...), aquarium og andre severdigheter swakop har å by på. Det hele ble avsluttet med et pit-stop på en is-bar, før vi ble overlatt til oss selv på bussholdeplassen, ambivalente som få.

Turen hjem tok fader meg åtte timer (egentlig bare fire), men bussen streiket så vi måtte vente på en ny buss fra Windhoek. Tålmodighetsprøve. T.I.A. Nå er vi vel hjemme igjen med mange gode minner og opplevelser etter en flott helg. Vi er igjen klare til å erobre Windhoek, og lader opp til neste tur som nærmer seg med stomskritt.

f.v: Mark, Mias og meg

Det er rart hvordan vi nå har tilbakelagt fler uker enn det vi har igjen, og at vi nå begynner å gjøre ting "for siste gang", sånn som turen vår nå i helgen. Da vi kom hit virket det som om vi hadde all verdens tid til å gjøre alt vi ville, men nå trekkes trådene sammen, og slutten av oppholdet er et faktum, mer klart for oss nå, enn noen gang tidligere.

Hopp nr. 3 er allerede planlagt. Mark kommer tilbake til Tønserg i mai og da er det duket for hopping (kanskje det da blir hopping med Axel Hennie også, Marks gode venn) Hehe. Anbefaler alle å hoppe med!

Vi møtte en tiger på "office".