På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.
Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....
Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).
Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...
Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.
Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.
(tror vi tisset kanskje 20 ganger tilsammen, og det utenfor bilen. Etter vi hadde sett løvene var toleransen for blærespreng noget høyere)
Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).
Dag 2 campet vi i Halali. her var det ingen trubadur og vi måtte underholde oss selv. Dag 3 hadde vi fremdeles en del dyr igjen som vi ville se, men naturfoholdene ville det dit hen at det skulle regne litt akkurat mens vi var der, og i tiden før, så dyrene var ikke lenger like avhengig av vannhullene som som reglel er et beleilig samlested for dyrene i tørketiden, men ikke nå nei! Det innbar at vi måtte lete selv. Vi har derfor kjørt på så og si ALLE veiene som er i Etosha, både åpne og stengte... Og vi har fremdeles ikke fått sett alle vi vil se, men noen gode pix ble det den 3e dagen også. Da så vi blant annet nok noen løver og elefant mor og barn som drakk vann og vasket seg. Hurra!
Siste natten tilbrakte vi i Namutoni. Vi hadde akkurat kjørt inn på campen da himmelen åpnet seg og regnet fosset ned. Vi fant fort ut at det ikke var like festlig og sitte helt stille i bilen, som det det var å kjøre rundt i den, og ble tvunget til både å slå opp teltet (noe som kunne vært mye verre enn det det var) og lage mat i øs pøs regn, men det gikk strålende. Camping sjarm. Det ble en tidlig kveld på oss andre. I team rally-julle bilen var det høylesning fra boken "kollektivt selcmord" med hodelykt og ølen i hånden. Vi/jeg syntes det var en ganske passende bok i den situasjonen vi befant oss i. Utenfor bilen var det bek mørkt, regnet fosset ned, jeg var våt på buksen og vi skulle nok ønske de var et litt annet sted akurat da... Jeg leste to kapitler fra boken og så var det kvelden, før kl. 21:00.
I dag har vi kjørt heimat, og jeg ble stoppet av politiet! Etter å ha ligget et sted mellom 120-140 km i timen i flere timer var det litt vanskelig og sette ned farten til 60 km/t så jeg holdt vel kanskje 80 over broen, og der på andre siden sto onkel politi. Han stoppet meg og spurte etter lappen, jeg tok av meg solbrillene, smilte brett og "lekte" dum. Det funket fett, 3 min senere kjørte jeg videre.
Nå er jeg klar for sengen. Har endelig fått fjernet all leiren fra under neglene mine etter å ha gravd i leire (bitter?!), hivd illeluktende kakibukse/shorts til vask og nå skal jeg lage en aldri så liten liste om forbedringer som kan gjøres til den 15 dager lange camping turen vi skal ha på slutten av oppholdet, nærmere bestemt er start for turen 23 november. Jeg gleder meg! Da får jeg mest sannsynlig se de dyrene jeg enda ikke har sett, i tillegg til å oppleve og se mange andre steder i Namibia, og vi må ikke glemme og nevne den uendelig lange rafteturen vi skal på i Vic-falls. Høydare.
Neste helg blir det fallskjermhopp nr 2.
Ønskeliste (det nærmer seg jul): speilreflekskamera, mac, leatherman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar