Windhoeks dager er talte

Dette er siste gangen jeg sitter ved denne stasjonære, super trege pc og trykker på bråkete taster, mens jeg prøver å formulere ord og setninger. Det hele er nesten litt vemodig, men jeg holder meg i skinnet. Ingen tårer spilt.

Nå er alle så og si ferdig med å pakke tingene sine. Av en eller annen merkverdig grunn har jeg mer bagasje nå enn da jeg dro nedover, og det til tross for at jeg har lagt fra meg jobb-antrekk, hansker, sprit og diverse annet. Ikke kan jeg skryte på meg det store julegaveinnkjøpet heller...

I kveld skal vi kose oss med kakao i film. Nå venter svært lite "internetting", "mobilisering" og elektriske severdigheter i ukene fremover, så vi får benytte oss av dem så godt vi kan mens vi kan.

Siden vi vil være uten mulighet for world wide web connection har vi måttet levere inn bachelorbeskrivelse noen uker tidligere enn andre flittige studenter, så i dag fikk jeg ånden over meg og i løpet av noen timer hadde jeg funnet ut av hva jeg skal vie åtte uker av mitt liv til å skrive om. Hold dere fast! Tema er: ORGANDONASJON. Er ganske fornøyd med hva jeg har kommet frem til, og gleder meg til å sette meg mer inn i stoffet. Regner med at de fleste av dere allerede har donasjonskort, hvis ikke vil jeg anbefale dere å få dere det. Du får det på blant annet legekontor og apotek.

I morgen er endelig avreise for langtur, som jeg har snakket om ganske mye. Det betyr ikke bare at vi skal på tur, men også at mitt opphold her i Afrika begynner å nærme seg slutten. Det er rart å tenke på. På en måte har jeg ikke lyst til å dra hjem. Kunne godt ha tenkt meg å ha sett enda mer av Afrika selv om jeg skal si meg ganske så fornøyd med hvor mye jeg har fått sett til nå. Når reisen er ferdig har jeg vært i totalt fem afrikanske land på 3 mnd, i tillegg til at jeg har sett store deler av Namibia. Tror faktisk at Namibia er det landet jeg har sett mest av, det landet som er tre ganger så stort som Norge og som jeg bare har vært i i tre mnd. Komisk.

Det går mot jul, men det er for meg helt surrealistisk å tenke på. Julestemningen er ikke tilstedeværende. Håper på snø når jeg kommer hjem, selv om det kommer til å bli hardt å gå fra 40 fuckings varmegrader til below zero.

Håper alle har det bra, og styrer med sitt. Tenker på dere alle støtt og stadig, og gleder meg til å se dere igjen :)

Neste gang jeg skriver er jeg nok i Cape Town. Adjø så lenge.

Dagene i windhoek nærmer seg talte, og det er kanskje like greit

Bildet er fra "Silver City" i Katutura. Folk kommer flyttende hit til Windhoek/Katutura fra hele landet, i håp om en lettere og bedre hverdag. De samler sammen det de kan finne av skrot og blikk, og setter opp slike skur som du ser på bildet. Jeg syntes det er overraskende "god" standard med kloakksystem og strøm enkelte steder. Dessuten har de ganske stor plass rundt skuret sitt, og det er relativt ryddig ifht mange andre "townships"/slumområder/fattigstrøk. Når du kjører rundt i Katutura ser man mange smil og glade ansikter, barn som leker i gatene og blomsterkasser utenfor skurene. Mange av de som bor her har det ikke så ille, selv om de lever en helt annet hverdag enn det vi er vant med fra hjemme.

I dag våknet jeg opp med ånden over meg. Formen var overraskende bra etter en litt fuktig kveld på byen, for en gangs skyld var inntaket moderat så da var jeg sannelig et kvinnfolk dagen derpå, og ikke ett eller annet slakt som ligger i hyppige vridninger i sengen og lager rare lyder.

Ansiktet mitt er i opprør etter at jeg har sittet dag ut og dag inn i ørkenen uten solkrem (helgeturen i Swakop). Min nese lider av 2.grads forbrenning og mitt munnparti er dominert av væskende blemmer aka herpes zoster virus. Jeg er med andre ord meget sjarmerende om dagen! Hurra for det.

Det hele begynte med at jeg skulle lete etter et minnekort (til det kamera jeg ikke får brukt), og det endte med at jeg likesågodt begynte å pakke til både langturen og til Cape Town. Det er jo tre dager til vi reiser, så det er jo ikke et så alt for gærent tidspunkt å begynne på, men det går inn i min historie som den tidligste påbegynte pakkingen ever. Mens jeg sto der å puslet med pakkingen sendte jeg noen tanker til Cora som jeg vet er kjempe glad i å pakke ;)

Nå er pakkingen så og si ferdig , rommet og hyllene er relativt tomme, og hadde jeg kunnet dra i morgen hadde jeg gjort det. Windhoek er ikke verdens navle, og når det ligger så mye annet uten for byen som venter på å bli utforsket, er det vanskelig å slå seg til ro. Nå er jeg mer enn klar for campingliv i 15 dager med utforsking av den afrikanske ødemarken, Okavango delta, beskuelse av store dyr, rafting i et av verdens heftigste stryk, og kjøring gjennom elveleier og ulent terreng. Det blir rått og flott, og nok en av de mest spennende og opplevelsesrike turene jeg noensinne vil ha. Jeg har kjøpt kart, jeg har kjøpt kompass, myggnettingen er selvsagt pakket ned, og malariapillene ligger klare. Afrika ligger for mine føtter.

I går hadde vi rene Hollywood stemningen her på Namas. Vi måtte faktisk gjøre litt skole, dvs spille inn noen sekvenser som omhandlet kommunikasjon på film. Jeg fikk/tok rollen som gravid, og fikk høre at jeg kledde det ganske så godt. Tenkte med meg selv; Ja, det er bare å sette i gang det, Greger! Men, den magen (uansett hvor kledelig) får nok vente på seg.

Etter noen øl gikk det overraskende lett og hyle og stønne, og både Tine og jeg levde oss ganske så godt inn i rollene våre. Tine var nurse og jeg var pasient. Spør du meg sto skuespillet til en velfortjent Oscar. Siden vi ikke hadde det beste av utstyr, dvs vi hadde en kompakt kamera til rådighet, måtte vi improvisere med alt annet, og hodelykter ble brukt som lysforsterkere, ketsjup som blod og en liten bamse som baby. Funket fett.

De siste dagene nå kommer til å inneholde panikk soling med olje, og utgreiing av bachelortema, som må leveres før vi reiser på mandag. Jeg er i vilredet og aner ikke hva jeg skal skrive om. Dersom det er noen som har noen gode forslag er det bare å fyre løs, dere har til søndag.

Alle gode ting er tre

Dette er et innlegg som er et resultat av en heller kjedelig ettermiddag grunnet antiklimaks og tiltaksløshet. Det eneste jeg vil er å legge meg, men klokken ser ut til å ha stoppet på ettermiddagstid, og det blir aldri kveld.

Etter en heller lang busstur, kun underholdt av en tåplukkende amerikaner og to lokale som sang høyt til sangen de hørte på på ipod, kunne jeg melde min ankomst i Swakopmund nok en gang denne praktfulle lørdagen i november. Dette var mitt fjerde besøk i denne byen.

Noen lange minutter ble jeg sittende på stranden, trekke inn den friske sjølukten og kjenne råskapen som havet har å by på gjennom en audio-opplevelse. Det var flott. Det hele ble akkopagnert av en heller tørr baguett og litt vann, som fylte opp en fra før av ganske så full blære. Det samme kunne det være, man må jo ha vann.

Ble tatt imot på office av en litt i overkant stresset Craig som sto og smurte lunsj til gutta ute i "Chinatown" (lokalisjasjonen for fallskjermhopp. Har fått det navnet pga en kinesisk satelitt stasjon som er like ved, midt i ørkenen). Jeg joinet han på veien ut, og før jeg visste ordet av det satt jeg sannelig i en grønn plaststol, på samme sted som jeg har sittet ved et par anledninger tidligere. Jeg var tilbake på mitt andre hjem.

Før jeg går videre, en liten presentasjon av mine "brødre"som jeg har omgått denne helgen:

Fuzzy er den intellektuelle med kunnskaper om det meste, til og med importen av polakker til Norge i jordbærsesongen, og hvordan vår behandling av polakker kan samenliknes med behandlingen kinesere får her. Han har flott, langt, krøllete hår og en sykdom i kjevestrukturen som gjør at tennene ikke har mye å feste seg i (men han har tenner). Han er en av fire kameramenn, som når han får anledning prøver seg på "windboard", som visstnok skal være veldig vanskelig. Han har en lun humor, og alltid en treffende kommentar på lur.

Craig er den eldste og mest erfarne i søskenflokken. Han eier deler av fallskjermselskapet og har alltid noe å ordne og styre med. Craig er den som gir deg en massasje dersom du trenger det, kjører deg dit du måtte færa, og passer på at du får i deg mat. Han er liten av vekst og litt småtjukk over mageregionen, men ser ganske så bra ut i neongrønn fallskjermdrakt, eller "hoppla"-bukser med sauer på. Han har to døtre og to feite hunder.

Mias er den lekne, storrøykende og frekke broren. Han går alltid med solbriller og får enhver nervøs fallskjermhopper til å føle seg trygg, tom 10 000 feet over bakken. Han har over 4000 hopp. Dersom du har en dårlig dag kan han være svært irriterende, og klarer helt sikkert uten problemer og egle på seg en sten dersom det skulle være ønskelig. Han er også veldig oppmerksom, og passer på at du alltid har en øl i hånden, og at den blir konsumert på estimert Mias-tid. Moren hans står for klesvasken, han er yngst av 8 søsken og har vokst opp på en farm i nærheten av Sossusvlei.

Mark er adoptivbroren fra Australia som de siste 15 årene har bodd i Afrika. Han er innom klubben som vikar, og vil ifølge Mias ikke bli ønsket velkommen tilbake ved neste vikariat. Dette grunnet manglende kompetanse innen f.eks landing, til tross for hans 25 år lange fallskjermkarriere (det spøker med andre ord litt for trandemhopp med han i Tønsberg). Han er alltid i godt humør, smiler og ler, og er den av gutta som hopper med noe som likner på en gammel pilothjelm. Til å være den eldste av alder henger han godt med i svingene, og det til tross for periodevise søvnproblemer. Det er også dessuten svært viktig at han får i seg nok mat om dagen, da overvekt ikke akkurat er noen han trenger å bekymre seg for.

Det ble ikke hopping denne ankomstlørdagen grunnet for mye vind, men det satt ikke en bremser for å inta litt alkohol. Litt alkohol ble til mer, og etter å ha tatt en snartur innom Craigs hjem, hvor jeg lærte datteren hans hvordan man ut ifra å klemme noen på låret kan "se hvor lenge de kan være borte fra meg" -leken, skrev "Julle was here" med magnetbokstaver på kjøleskapet hans, holdt et kort foredrag om Newfoundlandshunder til noen gjester som var der, og konsumerte en drink, dro vi videre på et såkalt braai (grilling) hos sandboarding sjefene. Sandboardingfolket viste seg å være noen meget hyggelige, pratsomme og fulle middelaldrene folk som lever på ungdommen etter fylte 40 år. Vi ble servert kjøtt, salat, home-made garlic bread og pølser av ypperste klasse, noe som et resultat av ekselente grillmester Fuzzys kokkekunskaper. Kvelden endte ikke så alt for sent da gutta begynte å hoppe allerede klokken syv dagen etter.

Søndag var min dag. Dette var dagen jeg skulle få mitt tredje fallskjermhopp, og det på en drøy måned. (Ikke rart jeg bet i meg den dundrene hodepinen jeg våknet med denne morningen, som ikke ble bedre av Fuzzys hoderisting) Og hopp ble det. Overraskelsesmomentet var at gratishoppet også inneholdt en gratis film av hoppet. Jeg som er så ufattelig dårlig til å posere forran kamera tenkte med sammenbitte tenner, "ja, dette kan bli interessant". Hoppet var ikke like gøy som andre hoppet, for det var helt sinnsykt, men absolutt bra alikevel. Filmen... ja, den trenger jeg ikke å si så mye om. Tror jeg fikk litt snørr på brillene under hoppet, men det, som kanskje kunne ha vært litt morsomt, kom ikke med på filmen. Typisk. Resten av søndagen ble det pizza spising og filmtitting.

Mandag var planlagt hjemreisedag, men bussen var full, så da hadde jeg ikke annet valg enn å bli en dag til (ikke at det gjorde noe). Tilbrakte formiddagen i byen alene med cafebesøk, sjekking av internett og lesing av bok nede ved vannet. Utrolig deilig å kunne gå og gjøre ting alene. Vi har jo ufrivillig blitt uselvstendige her som følge av at vi hele tiden burde være minst to stykker som går sammen på grunn av faren får å bli ranet etc. I Swakop føler man seg betraktelig mye tryggere, og det er mye tryggere der også. Del to av dagen tilbrakte jeg på Chinatown.

Er helt grønn av misunnelse på Isabell, en 22 år gammel jente fra UK, som skal tilbringe to mnd i Swakop for å ta fallskjermlappen. I går (mandag) hadde hun sitt første fritt fall alene (hennes femte hopp totalt), og det å se henne i ekstase etter at hun landet i tillegg til filmen etterpå, gjør at jeg helt seriøst tenker på å ta lappen selv. Det ser så utrolig gøy ut!

I dag, tirsdag, ble jeg kjørt til døren av Mias som skulle innover til Windhoek for å hente 20 millitærgutter fra UK, som kommer hit for å hoppe i to uker. Da jeg fikk vite det lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt dro hjem. Nå, drøye 8 timer siden jeg kom tilbake til Windhoek lurer jeg fremdeles på hvorfor jeg dro tilbake hit. Jeg lurer også på hva jeg skal gjøre onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, før vi på mandag reiser på langtur. Jeg får begynne å gjøre ting for siste gang, for det er bare seks dager igjen her i Windhoek by.

Det var en veldig fin helg, en helg som godt kunne ha vart hele uken.

Likhus luxus

5 om dagen i dag:

- melkesjokolade og melk
- rød nese bedekt av flass
- skolopender på badet
- likstank i nesen
- en meget brun Tønseth

I dag har vi vært på likhuset, og det var en opplevelse med mye odeur. Vi var så heldige å ha fire lik som skulle oduseres denne dagen, og kledd som hvite teletubbies med munnbinn sto vi spente og ventet på obdusøren. Skulle nesten tro at vi, kledd som vi var, forberedte oss på å komme hjem til svineinfluensahysteriet i Norge, men neida.

En presentasjon av likene:

Død 1: dame, i 40 årene, påkjørt, trolig død av emboli etter kneoperasjon som følge av påkjørselen.

Død 2: dame, 89 år, overfall/ran på farmen, død av senkomplikasjoner etter operasjon (jeg har dagens avis hvor det står om dødsfallet til denne damen)

Død 3: mann, 22 år, hengt seg

Død 4: mann, 60 årene, ukjent dødsårsak

Så litt korte fakta om hvordan en obduksjon foregår. Man skjærer et snitt fra under haken og ned til pelvis. Kutter over ribbeina langs sternum og fjerner sternum. Kutter løs tungen og drar ut tungen med lunger og hjerte. Løsner tarmen fra lunge og hjertedelen. River ut tarmer og fett, magesekk, milt, lever og nyrer. Så snitter mann opp bakhodet og trekker huden fremover over ansiktet for en evt. undersøkelse av hjernen. Etter å ha undersøkt organene legger man de tilbake i kroppen, og syr igjen med noe som likner klessnor.

Det luktet ikke akkurat røde roser der vi opphold oss, og det bidro ikke akkurat til topp matlyst da de snittet opp han som hadde hengt seg, som hadde ligget litt lenge, hvor det oste ut gass fra megeregionen som inneholdt makabre store tarmer. Det var heller ikke særlig apetittelig med det brune slimet som boblet ut av nesen hans.

Etter å ha sett at de hadde snittet opp/slaktet alle de tidligere menneskene som lå der, hadde vi fått nok, dro hjem og videre til Olympia swimmingpool, hvor vi bekymringsløst nøt solen, og badet i 18 grader.

Nok en innholdsrik dag i Afrika.

Sossusvlei med någo attåt

Nok en helg har gått og jeg har brukt den så godt jeg kan. Nok et område av Namibia er utforsket, denne gangen området sørvest for Windhoek, med blant annet Sossusvlei (et meget kjent ørkenområde med rød sand) som hovedattraksojn. Vi kjørte som svin, og har tilbakelagt ganske så mange mil på få dager. Det er slik det foregår i Afrika. Her kjører vi i 120 km/t på fine grusveier, hvor vi er heldige om vi møter en bil hver tredje time. Tror det skal bli kjedelig å ferdes på de norske motorveiene når jeg kommer hjem.

Selv om det var mye kjøring fikk vi sett mye av det Namibia har å by på av natur (og mer skal det bli). Det er en fasinerende variasjon av landskap jeg ikke trodde var mulig å komprimere inn i ett land, men det er det.

I Sossusvlei hadde vi den kaldeste natten til nå, noe som ikke hjalp på den forkjølelsen jeg pådro meg forrige helg i Swakopmund. Jeg er potte tett fra halsen og opp (slapp ikke unna, selv om jeg er i Afrika). Vi sto opp kl 04:00 for å få med os soloppgangen ute i ørkenen, og det var et spektakulert syn som møtte oss, oppe på en vilkåerlig sanddyne, i Afrikas ødemark. Det var som det har blitt sagt, og som vi har blitt fortalt, magisk, og må oppleves på egenhånd. Det eneste jeg kan bidra med er et knippe bilder. Enjoy!

Etter å ha vandret opp på en sanddyne, akt ned en sanddyne, sett mange andre sanddyner, hatt flere kilo sand i skoene, i øret og etter å ha ødelagt kameraet mitt (som er det tredje kamera jeg ødelegger på et år), fant vi ut at det ikke var så fryktelig mye mer vi ville gjøre med den sanden, så vi dro videre. Nå med snuten mot kontrasten, nemlig kysten og havet, nærmere bestemt Walvis Bay.

Walvis Bay ligger 30 min unna Swakopmund og skulle i utgangspunktet være vårt oppholdssted resten av helgen, men det gikk ikke som planlagt da alle lodgene vi sjekket ut var fulle, vi var sultne og tørste på øl, så da satte Greger med co snuten mot (nå kan dere gjette...) Swakop.

Siden dette ble min tredje gang i denne byen, og jeg har frekventert de samme stedene så og si hver gang har folk begynt å kjenne meg igjen, og kommentaren "Hello, is it you again" fikk jeg høre både en og to ganger. Siden vi hadde fått overtalt to av de nyankomne studentene her på Namas til å bli med på turen vår, fikk vi også overtalt dem til å hoppe fallskjerm, og da er det kjekt med litt kontakter ;) Hoppe fikk de allerede dagen derpå.

Som ivrig suporter satt jeg der jeg har sittet så mange ganger før at det nå nesten føles som mitt andre hjem, nemlig ved brakken på location til fallskjermhopperne. Det var en smålig misunnelig Julle som der satt, med en øl i hånden (for å holde meg sysselsatt) og så på alle som ivrig/nervøse/spente ventet på og skulle hoppe. Hvorfor hoppet ikke jeg? Jeg angrer enda, og leker med tanken om et 3. hopp før hjemreise (nå har jeg til og med fått med meg noen andre som vil hoppe også). Det blir nok et 3. hopp.

Siste dagen dro vi på kajakkpadling, og fikk sett og lekt litt med havets største vidunder, nemlig selene. Det finnes ikke mindre enn 800 000 seler i Walvis Bay området, så det er sjelden man skuer dem med øyet, men vi var heldige og hadde flere dusin svømmende rundt kajakken vår, lekende med padleåren vår og prøvende kommuniserende med oss fra vannskorpen. Det var veldig morsomt de første 20 min, men da ble det mer slitsomt enn fryd og en sel var ikke mer enn en sel. Det hjalp ikke helt på humøret at vi ble klissvåte, det blåste mild orkan og at natten ikke hadde bidratt med de obligatoriske skjønnhetstimene den vanligvis gjør. Etter 2 timer var vi overlykkelige over å bli vinket inn til land, servert litt mat (og vond juice), og ikke minst det å bli påminnet følelsen av å ha tisset i buksen (den følelsen ble ikke bedre da "tisset" blandet seg med sand, som bidro til en sandpapir feeling). Jada.

Konklusjon: Turen var veldig fin! Føler at jeg nå lever et bekymringsløst liv (realiteten vil nok dukke opp til slutt), og jeg nyter det så lenge det varer. Nå har vi to uker igjen her i Windhoek før langturen i to uker, så muligens et pit-stop i Swakop for et siste hopp, og så en drøy uke i Cape Town før vi vender solbrune kropper (bekledd med litt ekstra kilo) mot Oslo og Norge. Jeg kan allerede nå melde at ankomst vil være 15 desember, i 16:00 tiden, så dere er alle pliktig til å møte opp! HUSK: jeg har ikke, som alle andre, en bestemt person som kommer å møter meg, da det er klynger og store folkemengder jeg foretrekker, så vær så snill; make my day!

Forresten: brannskadejenten fra forrige innlegg levde da jeg kom tilbake dagen etter, men det var ikke store håp for at hun skulle overleve. Tror alle bare gikk å ventet på at hun skulle dø av dehydrering eller den første og største infeksjonen hun kom til å få, en eller annen gang.

Svidd neger

I dag har jeg vært nok en dag på icu, og trives bare bedre og bedre. I dag fikk jeg til og med lov til å blande ut litt medication. Stiger i gradene for hver dag, skjønner dere ;)

Ble i løpet av dagen kjent med tittelen på filmen "Svidd neger" i ordenes rette forstand (uten at det er noe som helst rasisme i den formuleringen - bare så det er klart). Det var en 25 år gamel jente som hadde blitt dynket i bensin, for så å bli tent på av kjæresten sin. Hun var forbrent over 90% av kroppen, så det blir spennende å se om hun er på post i morgen når jeg kommer. Overraskende nok var hun "våken" til tross for tung smertelindring og svarte på tiltale, kunne ta instrukser og ble snudd både den ene og den andre veien under stellet av sårene. De eneste partiene hvor hun ikke var forbrent var forran på brystkassen/puppene, ansiktet, noen deler av hodet, enkelte partier på abdomen og fra midt på leggen og ned til foten var spart. Det var en helt jævlig lukt og når du tok på henne var huden iskald og hard, i tillegg piplet det ut væske mellom fingrene mine der hvor jeg holdt henne.

Når man møter slike tilfeller tenker jeg at det er like greit å ikke ha kjæreste, og priser meg selv ganske så heldig for alle de tilbudene vi har i helsesystemet i Norge. Og tro det eller ei, men det finnes værre ting enn svineinfluensa.

Fritt fall 2

Denne helgen har Tine Selmer og Julie Greger Jahnsen vært på utflukt, nok en gang, til Swakopmund. Denne ganske så tyskinspirerte byen har lagt seg godt rundt hjerteroten vår, og etter denne helgen var det rett og slett vemodig å aldri skulle vende tilbake dit igjen, hvertfall ikke i løpet av dette afrikaoppholdet.



På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.

Denne kvelden endte Tine og jeg opp som de eneste hvite, bortsett fra en hvit afrikaner, på et veldig dansende utested, og da måtte vi jo danse vi også. Her fikk jeg, Julie Greger Jahnsen. Jeg nevner igjen, jeg, Julie Greger Jahnsen, komplementet; "you look like an african when you`re dancing". ER DET MULIG!!!! haha. Jeg gikk ganske så rak i ryggen og fornøyd ut fra det utestedet for å si det sånn! (dere der hjemme kan bare glede dere til jeg skal vise dere mine nylærte kunster, og mooooves).

f.v: Mias og Mark

Dagen etter var det klart for hopp nr. 2, og Tine og jeg ble behandlet som VIP (noe som ikke var å forakte). Vi fikk kjøre med gutta i Land Rovern, mens de andre hopperne måtte trykkes inn i en caravelle. Haha! Tine var med som tilskuer, mens jeg var mer enn klar for hopp nr to, noe jeg var sikker på kom til å være bedre enn det første. Det er noe med andre gangen. Jeg skulle hoppe med Mias igjen (noe jeg tror var en stor fordel iom av at han nå visste hvordan jeg oppfører meg i luften etc). Og hoppet ble en suksess uten om det vanlige! Det var et annet fly dene gangen som innebar at jeg måtte stå med det ene benet utenfor og det ene kneet inne i flyet før vi hoppet ut. Dette gjorde det hele mye mer spennende! I det frie fallet gjorde vi denne gangen strabser i form av mange spinn og andre krumspring. Det var kjempe gøy! Selve hoppet gikk mye fortere da tempo var høyt hele tiden, vi gikk såkalt " fast fast". Det hele ble avsluttet av "sliding" bortover grusen. Flott flott flott.

Inn for landing med bena godt trukket opp. (Btw. Ved zooming ser jeg ut som en dundreihundre, mao helt jævlig.)

Da jeg var trygt nede på bakken igjen ble jeg eskortert inn i brakken av både Craig og Mias, som denne gangen ikke ville ha noe knall og fall, og ble trygt plassert i en stol mens de tok av meg fallskjermdrakten. Da måtte vi le litt alle mann. Hvilken humor, hvilken humor. Resultatet er at leppen er like hel.

Etter hoppet dro vi tilbake til "office" hvor det var flusst av mennesker som skulle se på rugbykamp (en sport hverken Tine eller jeg hadde så stor kjenneskap til fra før), men som vi nå har funnet ut at vi liker ganske godt. Om det er pga av mennene med stor M som spiller, eller pga selve spillet, det er nå så. Vi drakk øl, heiet og blendet etterhvert ganske godt inn blant supporterne, selv om jeg i skrivende stund ikke er helt sikker på hvilket lag det var som gikk av med seieren...

På søndag ble vi, kleine so få, hentet av Mias som tok oss med på frokost før vi måtte dra hjem. Frokosten ble servert på fallskermklubbens tidligere tilholdssted, en småflyflyplass, og omeletten var utsøkt. Etter et hederlig forsøk på konsumering av fast føde, som for meg er litt problemfylt dagen derpå, dro vi på en aldri så liten sightseeing tur i Swakop by. Vi fikk se div. utsiktspunkter langs vannet, et hus som ligner på familien Flintstone huset (veldig rart, veldig stygt, og et hus jeg absolutt burde ha tatt bilde av, men som jeg ikke gjorde...), aquarium og andre severdigheter swakop har å by på. Det hele ble avsluttet med et pit-stop på en is-bar, før vi ble overlatt til oss selv på bussholdeplassen, ambivalente som få.

Turen hjem tok fader meg åtte timer (egentlig bare fire), men bussen streiket så vi måtte vente på en ny buss fra Windhoek. Tålmodighetsprøve. T.I.A. Nå er vi vel hjemme igjen med mange gode minner og opplevelser etter en flott helg. Vi er igjen klare til å erobre Windhoek, og lader opp til neste tur som nærmer seg med stomskritt.

f.v: Mark, Mias og meg

Det er rart hvordan vi nå har tilbakelagt fler uker enn det vi har igjen, og at vi nå begynner å gjøre ting "for siste gang", sånn som turen vår nå i helgen. Da vi kom hit virket det som om vi hadde all verdens tid til å gjøre alt vi ville, men nå trekkes trådene sammen, og slutten av oppholdet er et faktum, mer klart for oss nå, enn noen gang tidligere.

Hopp nr. 3 er allerede planlagt. Mark kommer tilbake til Tønserg i mai og da er det duket for hopping (kanskje det da blir hopping med Axel Hennie også, Marks gode venn) Hehe. Anbefaler alle å hoppe med!

Vi møtte en tiger på "office".