I dag har jeg vært nok en dag på icu, og trives bare bedre og bedre. I dag fikk jeg til og med lov til å blande ut litt medication. Stiger i gradene for hver dag, skjønner dere ;)
Ble i løpet av dagen kjent med tittelen på filmen "Svidd neger" i ordenes rette forstand (uten at det er noe som helst rasisme i den formuleringen - bare så det er klart). Det var en 25 år gamel jente som hadde blitt dynket i bensin, for så å bli tent på av kjæresten sin. Hun var forbrent over 90% av kroppen, så det blir spennende å se om hun er på post i morgen når jeg kommer. Overraskende nok var hun "våken" til tross for tung smertelindring og svarte på tiltale, kunne ta instrukser og ble snudd både den ene og den andre veien under stellet av sårene. De eneste partiene hvor hun ikke var forbrent var forran på brystkassen/puppene, ansiktet, noen deler av hodet, enkelte partier på abdomen og fra midt på leggen og ned til foten var spart. Det var en helt jævlig lukt og når du tok på henne var huden iskald og hard, i tillegg piplet det ut væske mellom fingrene mine der hvor jeg holdt henne.
Når man møter slike tilfeller tenker jeg at det er like greit å ikke ha kjæreste, og priser meg selv ganske så heldig for alle de tilbudene vi har i helsesystemet i Norge. Og tro det eller ei, men det finnes værre ting enn svineinfluensa.
tirsdag 3. november 2009
søndag 1. november 2009
Fritt fall 2
Denne helgen har Tine Selmer og Julie Greger Jahnsen vært på utflukt, nok en gang, til Swakopmund. Denne ganske så tyskinspirerte byen har lagt seg godt rundt hjerteroten vår, og etter denne helgen var det rett og slett vemodig å aldri skulle vende tilbake dit igjen, hvertfall ikke i løpet av dette afrikaoppholdet.
På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.
På fredag var det quadbiking som sto for tur. Vi skulle egentlig teste ut dette sist gang vi var der, men da ble jo fallskjermhoppet vårt utsatt, så vi rakk dessverre ikke det den gang, men da hadde vi desto større grunn til å dra tilbake. Bikingen var veldig gøy, og senarioet var flott. Solen skinte, himmelen var blå og forran oss lå km på km med ørken på den ene siden, og havet på den andre. Lite å utsette på opplevelsen bortsett fra at bikene kunne vært litt sprekere (adrenalin junkies som vi har blitt). Kvelden tilbrakte vi på rommet, konstant med en øl i hånden (som visstnok ble middagen vår den kvelden), før vi begav oss ut i nattelivet, akkopagnert av fallskjermgutta. Siden jeg sist gang ville gjøre noe "utenomdetvanlige", slik at de skulle huske meg for en stund, ved å "sloss med en fugl i luften", var det stor lettelse blant folket da de så at leppen hadde grodd seg fint til.
Denne kvelden endte Tine og jeg opp som de eneste hvite, bortsett fra en hvit afrikaner, på et veldig dansende utested, og da måtte vi jo danse vi også. Her fikk jeg, Julie Greger Jahnsen. Jeg nevner igjen, jeg, Julie Greger Jahnsen, komplementet; "you look like an african when you`re dancing". ER DET MULIG!!!! haha. Jeg gikk ganske så rak i ryggen og fornøyd ut fra det utestedet for å si det sånn! (dere der hjemme kan bare glede dere til jeg skal vise dere mine nylærte kunster, og mooooves).
f.v: Mias og MarkDagen etter var det klart for hopp nr. 2, og Tine og jeg ble behandlet som VIP (noe som ikke var å forakte). Vi fikk kjøre med gutta i Land Rovern, mens de andre hopperne måtte trykkes inn i en caravelle. Haha! Tine var med som tilskuer, mens jeg var mer enn klar for hopp nr to, noe jeg var sikker på kom til å være bedre enn det første. Det er noe med andre gangen. Jeg skulle hoppe med Mias igjen (noe jeg tror var en stor fordel iom av at han nå visste hvordan jeg oppfører meg i luften etc). Og hoppet ble en suksess uten om det vanlige! Det var et annet fly dene gangen som innebar at jeg måtte stå med det ene benet utenfor og det ene kneet inne i flyet før vi hoppet ut. Dette gjorde det hele mye mer spennende! I det frie fallet gjorde vi denne gangen strabser i form av mange spinn og andre krumspring. Det var kjempe gøy! Selve hoppet gikk mye fortere da tempo var høyt hele tiden, vi gikk såkalt " fast fast". Det hele ble avsluttet av "sliding" bortover grusen. Flott flott flott.
Inn for landing med bena godt trukket opp. (Btw. Ved zooming ser jeg ut som en dundreihundre, mao helt jævlig.)Da jeg var trygt nede på bakken igjen ble jeg eskortert inn i brakken av både Craig og Mias, som denne gangen ikke ville ha noe knall og fall, og ble trygt plassert i en stol mens de tok av meg fallskjermdrakten. Da måtte vi le litt alle mann. Hvilken humor, hvilken humor. Resultatet er at leppen er like hel.
Etter hoppet dro vi tilbake til "office" hvor det var flusst av mennesker som skulle se på rugbykamp (en sport hverken Tine eller jeg hadde så stor kjenneskap til fra før), men som vi nå har funnet ut at vi liker ganske godt. Om det er pga av mennene med stor M som spiller, eller pga selve spillet, det er nå så. Vi drakk øl, heiet og blendet etterhvert ganske godt inn blant supporterne, selv om jeg i skrivende stund ikke er helt sikker på hvilket lag det var som gikk av med seieren...
På søndag ble vi, kleine so få, hentet av Mias som tok oss med på frokost før vi måtte dra hjem. Frokosten ble servert på fallskermklubbens tidligere tilholdssted, en småflyflyplass, og omeletten var utsøkt. Etter et hederlig forsøk på konsumering av fast føde, som for meg er litt problemfylt dagen derpå, dro vi på en aldri så liten sightseeing tur i Swakop by. Vi fikk se div. utsiktspunkter langs vannet, et hus som ligner på familien Flintstone huset (veldig rart, veldig stygt, og et hus jeg absolutt burde ha tatt bilde av, men som jeg ikke gjorde...), aquarium og andre severdigheter swakop har å by på. Det hele ble avsluttet med et pit-stop på en is-bar, før vi ble overlatt til oss selv på bussholdeplassen, ambivalente som få.
Turen hjem tok fader meg åtte timer (egentlig bare fire), men bussen streiket så vi måtte vente på en ny buss fra Windhoek. Tålmodighetsprøve. T.I.A. Nå er vi vel hjemme igjen med mange gode minner og opplevelser etter en flott helg. Vi er igjen klare til å erobre Windhoek, og lader opp til neste tur som nærmer seg med stomskritt.
f.v: Mark, Mias og meg
Det er rart hvordan vi nå har tilbakelagt fler uker enn det vi har igjen, og at vi nå begynner å gjøre ting "for siste gang", sånn som turen vår nå i helgen. Da vi kom hit virket det som om vi hadde all verdens tid til å gjøre alt vi ville, men nå trekkes trådene sammen, og slutten av oppholdet er et faktum, mer klart for oss nå, enn noen gang tidligere.
Hopp nr. 3 er allerede planlagt. Mark kommer tilbake til Tønserg i mai og da er det duket for hopping (kanskje det da blir hopping med Axel Hennie også, Marks gode venn) Hehe. Anbefaler alle å hoppe med!
Vi møtte en tiger på "office".
torsdag 29. oktober 2009
For enkelhetens skyld
Bedriver mye av tiden med å lese bøker. Noen ganger er det litt vanskelig å følge med...
"Forklaringen var enkel: "det døde" kunne ikke dø, det varte evig. Men det "dødes levende" - solen - kunne dø, siden det hadde del i livet. Siden dette livet var et omvendt liv (det dødes liv), ble døden også en omvendt død, gjennom en vill fråtsing i det levende og i det levende døde (branner). Denne døden endte ikke opp i "det døde", dvs. som alt levende, men i "det levende døde", som var "intet".
Henger du med?
Hentet fra Karl Ove Knausgård (2009) - "En tid for alt"
"Forklaringen var enkel: "det døde" kunne ikke dø, det varte evig. Men det "dødes levende" - solen - kunne dø, siden det hadde del i livet. Siden dette livet var et omvendt liv (det dødes liv), ble døden også en omvendt død, gjennom en vill fråtsing i det levende og i det levende døde (branner). Denne døden endte ikke opp i "det døde", dvs. som alt levende, men i "det levende døde", som var "intet".
Henger du med?
Hentet fra Karl Ove Knausgård (2009) - "En tid for alt"
T.I.A
For vi (alle Hio-studenter på namas) som har sett Blood Diamond (som forøvrig er en ganske bra film) er det ikke vanskelig å skjønne hva tittelen på dette innlegget står for, nemlig: this is africa.
I går hadde vi, ikke så veldig overraskende, besøk av vår herlige venn fra Etosha, nemlig trubaduren Stian (det viste seg at gitaren hans er oppsporet og at han kanskje får den tilbake). Uansett, han kom på en aldri så liten visitt, som var såpass visittaktig at jeg ikke fikk med meg at han dro - dvs, han ble så lenge at jeg rakk og legge meg til å sove. De som holdt han med selskap til de tidlige nattetimer kunne rapportere at han visstnok var veldig hyggelig. Jeg kan ikke si så mye jeg, har jo såvidt snakket med han.
Denne uken har jeg vært på icu - intensiv care unit - på Katetura, og jeg har møtt en ny verden. På denne avdelingen er alle sykepleierne hyggelige, vi ble tatt godt imot, vi har hatt hver vår sykepleier å forholde oss til, og det har vært en interessant pasientgruppe å jobbe med. Trodde aldri jeg skulle si at målinger var gøy, men det har faktisk gitt litt mersmak etter denne uken. Det er gøy å tukle litt med respiratorer!
Det er ikke bare fryd og gammen å jobbe på en slik avdeling. Det er mange tragiske skjebner og på to dager har vi mistet to babyer på under ett år. Den ene hadde blitt bitt av en slange, mens den andre er jeg i grunn litt usikker på hva som hadde hendt med. Det er rart og se en hjernedø baby ligge der i sengen, tilkoblet respirator, og det eneste man venter på er foreldrenes godkjenning til å skru den av. Men sånn er livet.
I dag hadde jeg så og si ansvaret for en pasient. Hun lå på respirator, målinger hver time og div. pågående infusjoner. Diagnose diabetisk ketoacidose. Det var hennes 22 døgn på icu, og ganske overraskende har hun ingen trykksår! For mobilisering/leiring er noe de ikke er så flinke til. Her snur man lamme personer hver 4 time max, og det nytter ikke å forandre på det! Da jeg sa at vi i Norge snur pasienter som er immobile hvertfall en gang i timen, var svaret at vi i Norge hadde mye bedre madrasser.... uten at jeg forsto den responsen helt....
I morgen reiser Tine og jeg til Swakopmund for litt firhjulingskjøring i ørkenens "dunes", og for at jeg skal få hoppet fallskjerm "one more time"! Det gleder jeg meg til, og målet er å ikke lage en lyd :) Tror det skal gå helt fint.
For de av dere som er bekymret over den uendelige mengden med skolearbeid jeg skal gjøre/få gjort, så kan jeg meddele at jeg har alt under kontroll (selvfølgelig), og vil nok være i mål med det jeg skal før jeg kommer hjem. Så sett dere tilbake, slapp av og gled dere til neste innslag fra - JULLE I AFRIKA!
//Hore&Nørd
I går hadde vi, ikke så veldig overraskende, besøk av vår herlige venn fra Etosha, nemlig trubaduren Stian (det viste seg at gitaren hans er oppsporet og at han kanskje får den tilbake). Uansett, han kom på en aldri så liten visitt, som var såpass visittaktig at jeg ikke fikk med meg at han dro - dvs, han ble så lenge at jeg rakk og legge meg til å sove. De som holdt han med selskap til de tidlige nattetimer kunne rapportere at han visstnok var veldig hyggelig. Jeg kan ikke si så mye jeg, har jo såvidt snakket med han.
Denne uken har jeg vært på icu - intensiv care unit - på Katetura, og jeg har møtt en ny verden. På denne avdelingen er alle sykepleierne hyggelige, vi ble tatt godt imot, vi har hatt hver vår sykepleier å forholde oss til, og det har vært en interessant pasientgruppe å jobbe med. Trodde aldri jeg skulle si at målinger var gøy, men det har faktisk gitt litt mersmak etter denne uken. Det er gøy å tukle litt med respiratorer!
Det er ikke bare fryd og gammen å jobbe på en slik avdeling. Det er mange tragiske skjebner og på to dager har vi mistet to babyer på under ett år. Den ene hadde blitt bitt av en slange, mens den andre er jeg i grunn litt usikker på hva som hadde hendt med. Det er rart og se en hjernedø baby ligge der i sengen, tilkoblet respirator, og det eneste man venter på er foreldrenes godkjenning til å skru den av. Men sånn er livet.
I dag hadde jeg så og si ansvaret for en pasient. Hun lå på respirator, målinger hver time og div. pågående infusjoner. Diagnose diabetisk ketoacidose. Det var hennes 22 døgn på icu, og ganske overraskende har hun ingen trykksår! For mobilisering/leiring er noe de ikke er så flinke til. Her snur man lamme personer hver 4 time max, og det nytter ikke å forandre på det! Da jeg sa at vi i Norge snur pasienter som er immobile hvertfall en gang i timen, var svaret at vi i Norge hadde mye bedre madrasser.... uten at jeg forsto den responsen helt....
I morgen reiser Tine og jeg til Swakopmund for litt firhjulingskjøring i ørkenens "dunes", og for at jeg skal få hoppet fallskjerm "one more time"! Det gleder jeg meg til, og målet er å ikke lage en lyd :) Tror det skal gå helt fint.
For de av dere som er bekymret over den uendelige mengden med skolearbeid jeg skal gjøre/få gjort, så kan jeg meddele at jeg har alt under kontroll (selvfølgelig), og vil nok være i mål med det jeg skal før jeg kommer hjem. Så sett dere tilbake, slapp av og gled dere til neste innslag fra - JULLE I AFRIKA!
//Hore&Nørd
torsdag 22. oktober 2009
Kul i kaki
Jeg har vært på safari. Jeg har vært på roadtrip. Jeg har vært i Etosha. Jeg har sett dyr, mange dyr!
På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.
Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....
Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).
Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...
Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.
Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.
Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).
På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.
Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....
Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).
Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...
Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.
Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.
(tror vi tisset kanskje 20 ganger tilsammen, og det utenfor bilen. Etter vi hadde sett løvene var toleransen for blærespreng noget høyere)
Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).
Dag 2 campet vi i Halali. her var det ingen trubadur og vi måtte underholde oss selv. Dag 3 hadde vi fremdeles en del dyr igjen som vi ville se, men naturfoholdene ville det dit hen at det skulle regne litt akkurat mens vi var der, og i tiden før, så dyrene var ikke lenger like avhengig av vannhullene som som reglel er et beleilig samlested for dyrene i tørketiden, men ikke nå nei! Det innbar at vi måtte lete selv. Vi har derfor kjørt på så og si ALLE veiene som er i Etosha, både åpne og stengte... Og vi har fremdeles ikke fått sett alle vi vil se, men noen gode pix ble det den 3e dagen også. Da så vi blant annet nok noen løver og elefant mor og barn som drakk vann og vasket seg. Hurra!
Siste natten tilbrakte vi i Namutoni. Vi hadde akkurat kjørt inn på campen da himmelen åpnet seg og regnet fosset ned. Vi fant fort ut at det ikke var like festlig og sitte helt stille i bilen, som det det var å kjøre rundt i den, og ble tvunget til både å slå opp teltet (noe som kunne vært mye verre enn det det var) og lage mat i øs pøs regn, men det gikk strålende. Camping sjarm. Det ble en tidlig kveld på oss andre. I team rally-julle bilen var det høylesning fra boken "kollektivt selcmord" med hodelykt og ølen i hånden. Vi/jeg syntes det var en ganske passende bok i den situasjonen vi befant oss i. Utenfor bilen var det bek mørkt, regnet fosset ned, jeg var våt på buksen og vi skulle nok ønske de var et litt annet sted akurat da... Jeg leste to kapitler fra boken og så var det kvelden, før kl. 21:00.
I dag har vi kjørt heimat, og jeg ble stoppet av politiet! Etter å ha ligget et sted mellom 120-140 km i timen i flere timer var det litt vanskelig og sette ned farten til 60 km/t så jeg holdt vel kanskje 80 over broen, og der på andre siden sto onkel politi. Han stoppet meg og spurte etter lappen, jeg tok av meg solbrillene, smilte brett og "lekte" dum. Det funket fett, 3 min senere kjørte jeg videre.
Nå er jeg klar for sengen. Har endelig fått fjernet all leiren fra under neglene mine etter å ha gravd i leire (bitter?!), hivd illeluktende kakibukse/shorts til vask og nå skal jeg lage en aldri så liten liste om forbedringer som kan gjøres til den 15 dager lange camping turen vi skal ha på slutten av oppholdet, nærmere bestemt er start for turen 23 november. Jeg gleder meg! Da får jeg mest sannsynlig se de dyrene jeg enda ikke har sett, i tillegg til å oppleve og se mange andre steder i Namibia, og vi må ikke glemme og nevne den uendelig lange rafteturen vi skal på i Vic-falls. Høydare.
Neste helg blir det fallskjermhopp nr 2.
Ønskeliste (det nærmer seg jul): speilreflekskamera, mac, leatherman.
søndag 18. oktober 2009
Ready to safari
Etter en uke med dank har vi nå hentet bilene, og er snart, etter en handle runde på Pick&Pay og pakking, klare for avreise til Etosha. Nå skal vi på safari!
Et meget hendy myggnett til å ha over hodet har jeg gått til innkjøp av, og det er noe jeg tror jeg vil betrakte som et meget godt kjøp etter mitt opphold i forskjellige deler av det afrikanske kontinent. Jeg er klar til kamp! Det er nemlig ikke bare myggen som har en meget stor irritasjonsfaktor på meg her nede om dagen. Namas har blitt invandert av meget nysgjerrige og innpåslitne småfluer, eller de finnes egentlig i mange forskjellige størrelser, uansett, de er meget irriterende!
Vi blir fire i to biler som skal utforske dyrelivet, og det er ingen av oss som har vært på safari før, såvidt jeg vet, så det blir nok en stor og spennende opplevelse for de fleste. Bilen er en Suzuki Paljero (?) for de som måtte lure, automatgir og firhjulstrekk om det skulle være ønskelig. Grunnet litt småtrang økonomi skal vi campe på de forskjellige lodgene, og vi skal da sove i telt oppe på bilene! (noe jeg syntes er betryggende med tanke på slanger og annet snaz som befinner seg på bakkenivå)
Neste beretning vil inneholde litt mer spennende lesestoff, og forhåpentligvis noen spektakulære bilder fra noen av jordens fantastiske skapninger. Mitt mål er å hvertfall se neshorn, fordi det fikk ikke Vilde sett da hun var på safari ;)
Håper dere der hjemme ikke dør av kulde. Her "koser" vi oss i 38 grader i solen og 35 i skyggen. Takk Gud for akklimatisering sier bare jeg!
Et meget hendy myggnett til å ha over hodet har jeg gått til innkjøp av, og det er noe jeg tror jeg vil betrakte som et meget godt kjøp etter mitt opphold i forskjellige deler av det afrikanske kontinent. Jeg er klar til kamp! Det er nemlig ikke bare myggen som har en meget stor irritasjonsfaktor på meg her nede om dagen. Namas har blitt invandert av meget nysgjerrige og innpåslitne småfluer, eller de finnes egentlig i mange forskjellige størrelser, uansett, de er meget irriterende!
Vi blir fire i to biler som skal utforske dyrelivet, og det er ingen av oss som har vært på safari før, såvidt jeg vet, så det blir nok en stor og spennende opplevelse for de fleste. Bilen er en Suzuki Paljero (?) for de som måtte lure, automatgir og firhjulstrekk om det skulle være ønskelig. Grunnet litt småtrang økonomi skal vi campe på de forskjellige lodgene, og vi skal da sove i telt oppe på bilene! (noe jeg syntes er betryggende med tanke på slanger og annet snaz som befinner seg på bakkenivå)
Neste beretning vil inneholde litt mer spennende lesestoff, og forhåpentligvis noen spektakulære bilder fra noen av jordens fantastiske skapninger. Mitt mål er å hvertfall se neshorn, fordi det fikk ikke Vilde sett da hun var på safari ;)
Håper dere der hjemme ikke dør av kulde. Her "koser" vi oss i 38 grader i solen og 35 i skyggen. Takk Gud for akklimatisering sier bare jeg!
mandag 12. oktober 2009
Blodig helg
Torsdag og fredag var vi og luktet på det namibiske uteliv. I anledning Mari og Elise sin bursdag hadde namas blitt forandret til et aldri så lite ballongslott med ikke mindre enn hundre ballonger (det anbefales ikke å ha ballong oppblåsing som en syssel dagen derpå), Silje og jeg syntes selv vi gjorde en fenomenal innsats, som ble belønnet med overraskede og lykkelige fjes fra bursdagsbarna.
På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).
Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.
Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.
Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).
Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.
På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).
Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.
Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.
Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).
Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
