Blodig helg

Torsdag og fredag var vi og luktet på det namibiske uteliv. I anledning Mari og Elise sin bursdag hadde namas blitt forandret til et aldri så lite ballongslott med ikke mindre enn hundre ballonger (det anbefales ikke å ha ballong oppblåsing som en syssel dagen derpå), Silje og jeg syntes selv vi gjorde en fenomenal innsats, som ble belønnet med overraskede og lykkelige fjes fra bursdagsbarna.

På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).

Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.

Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.

Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).

Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.