For enkelhetens skyld

Bedriver mye av tiden med å lese bøker. Noen ganger er det litt vanskelig å følge med...

"Forklaringen var enkel: "det døde" kunne ikke dø, det varte evig. Men det "dødes levende" - solen - kunne dø, siden det hadde del i livet. Siden dette livet var et omvendt liv (det dødes liv), ble døden også en omvendt død, gjennom en vill fråtsing i det levende og i det levende døde (branner). Denne døden endte ikke opp i "det døde", dvs. som alt levende, men i "det levende døde", som var "intet".

Henger du med?

Hentet fra Karl Ove Knausgård (2009) - "En tid for alt"

T.I.A

For vi (alle Hio-studenter på namas) som har sett Blood Diamond (som forøvrig er en ganske bra film) er det ikke vanskelig å skjønne hva tittelen på dette innlegget står for, nemlig: this is africa.

I går hadde vi, ikke så veldig overraskende, besøk av vår herlige venn fra Etosha, nemlig trubaduren Stian (det viste seg at gitaren hans er oppsporet og at han kanskje får den tilbake). Uansett, han kom på en aldri så liten visitt, som var såpass visittaktig at jeg ikke fikk med meg at han dro - dvs, han ble så lenge at jeg rakk og legge meg til å sove. De som holdt han med selskap til de tidlige nattetimer kunne rapportere at han visstnok var veldig hyggelig. Jeg kan ikke si så mye jeg, har jo såvidt snakket med han.

Denne uken har jeg vært på icu - intensiv care unit - på Katetura, og jeg har møtt en ny verden. På denne avdelingen er alle sykepleierne hyggelige, vi ble tatt godt imot, vi har hatt hver vår sykepleier å forholde oss til, og det har vært en interessant pasientgruppe å jobbe med. Trodde aldri jeg skulle si at målinger var gøy, men det har faktisk gitt litt mersmak etter denne uken. Det er gøy å tukle litt med respiratorer!

Det er ikke bare fryd og gammen å jobbe på en slik avdeling. Det er mange tragiske skjebner og på to dager har vi mistet to babyer på under ett år. Den ene hadde blitt bitt av en slange, mens den andre er jeg i grunn litt usikker på hva som hadde hendt med. Det er rart og se en hjernedø baby ligge der i sengen, tilkoblet respirator, og det eneste man venter på er foreldrenes godkjenning til å skru den av. Men sånn er livet.

I dag hadde jeg så og si ansvaret for en pasient. Hun lå på respirator, målinger hver time og div. pågående infusjoner. Diagnose diabetisk ketoacidose. Det var hennes 22 døgn på icu, og ganske overraskende har hun ingen trykksår! For mobilisering/leiring er noe de ikke er så flinke til. Her snur man lamme personer hver 4 time max, og det nytter ikke å forandre på det! Da jeg sa at vi i Norge snur pasienter som er immobile hvertfall en gang i timen, var svaret at vi i Norge hadde mye bedre madrasser.... uten at jeg forsto den responsen helt....

I morgen reiser Tine og jeg til Swakopmund for litt firhjulingskjøring i ørkenens "dunes", og for at jeg skal få hoppet fallskjerm "one more time"! Det gleder jeg meg til, og målet er å ikke lage en lyd :) Tror det skal gå helt fint.

For de av dere som er bekymret over den uendelige mengden med skolearbeid jeg skal gjøre/få gjort, så kan jeg meddele at jeg har alt under kontroll (selvfølgelig), og vil nok være i mål med det jeg skal før jeg kommer hjem. Så sett dere tilbake, slapp av og gled dere til neste innslag fra - JULLE I AFRIKA!

//Hore&Nørd

Kul i kaki

Jeg har vært på safari. Jeg har vært på roadtrip. Jeg har vært i Etosha. Jeg har sett dyr, mange dyr!



På mandag pakket vi bilen og gjorde oss klare til avreise, enn dog en time etter skjema, men allikevel, ved absolutt godt mot. I anledning tema bil må jeg komme med en rettelse, det var ikke en Suzuki, men en Mitsubishi Pajero vi leide. Regner med at det var flere av dere som stusset litt ved den feilen (fant ut av det uten hjelp fra kommentaren til far altså). Bildet over er teamet fra bilen min, vi var i alt to biler. F.v: Silje, moi. Mari og Tine. Det var Tine og jeg som kjørte rundt på de to andre, og det gikk strålende. Automatgir er veldig greit på namibias laaaaange og rette motorveier. Her er det viktigst og sjekke om det kommer noen biler bak deg når du skal kjøre forbi, fremfor å se fremover - så vet dere det.




Tilbake til dyr og Etosha og safari experience. Vi entret nasjonalparken i sør ved Andersen`s Gate, her sov vi ved Okaukuejo lodge/camp. På denne campen var det laget et falsk vannhull, men det var "overraskende" nok ingen dyr som ville benytte seg av de edle dråper som befant seg der. Var i grunn ganske komisk hele greia. Det som et teater hvor folk satt på benker rundt et vannhull, drakk øl, tok seg en sigarett og hvisket litt til hverandre mens vannhullet ble lyst opp av store lyskastere. Dessverre streiket skuespillerne denne kvelden, men vi var så "heldige" å bli beriket med en trubadur istedenfor. Denne såkalte trubaduren var en norsk gutt fra Oppdal, helt sikkert kristelig døpt Stian, som hadde sluppet alt han hadde i hendene hjemme i Norge for å jobbe som safariguide sammen med en gal white namibier kalt Rodney. Sammen var de krutt, de trodde det iallefall, og de var sannelig ikke lett å bli kvitt. Stian kviet seg for å spille gitar før vi andre hadde drukket minst fire øl, og Rodney hadde "gode råd" til ALT vi foretok oss. Slitsomt. Det hele endte med at Rodney gikk å la seg, mens Stian ble sittende igjen og sippe over en gitar han hadde sendt fra Gardemoen, men som hadde blitt borte. Faen ikke noe empati og få fra meg, så jeg gikk og la meg, proppet øreproppene i ørene og la meg i fosterstilling. Sjokket var stort da han dagn etter, dvs Stian, kom tilbake til campen vår for å få nr til en av oss slik at han kunne kontakte oss senere, han bor nemlig, beleilig nok, i windhoek han også. Trøste og bære. Jeg var døv og hadde dessuten ikke noe nr, men det hadde andre....






Over ser dere bilen til det andre teamet, også kalt taper teamet (kommer tilbake til det senere). Veldig flott anretning med selvoppslått telt på toppen. Gjør enhver mann (og kvinne) til proffe campere, så sant man rygger inn bilen riktig ifht hvilken vei teltet slås opp. Mens jeg nevner camping utstyret kan jeg nevne at madrassen i det teltet er like myk som madrassen jeg har her på Namas. Vet ikke helt hva det sier mest om... Uansett. Jeg er en mester på gasskokkerier blitt, selv om jeg noen ganger blir forvekslet med en gutt når jeg står der med hettegenser og hodelykt. Jada. (nå har jeg dessuten fått rottehale).




Etter en ganske behagelig natt i telt med Tine satte vi ut i Etoshas vilde marker hungriga på lite djur! (eller store djur) VI VAR KLARE FOR ALT VI KUNNE FÅ! Og få, det fikk vi. Først så så vi en zebra, og jeg tenkte: "se! Der går en zebra med halen i sky" (hentet fra sangen til bluesøsken: Se der går en zebra http://www.youtube.com/watch?v=Nz3BjF-tvTY) Men det var sannelig mer enn halen som var i sky...



Etter å ha kjørt en hel formiddag omtrent uten å se de helt spennende dyrene, man blir fort veldig kresen på dyr man vil at skal prege netthinnen din. Opplevde flere ganger å hallusinere dyr i horisonten, samtidig som jeg for første gang i mitt liv opplevde og bli tørr i øynene grunnet intens stirring i mange timer i strekk. Til slutt ble vi belønnet, meget godt belønnet for vår intense titting, og kom over en hel løvefamilie med flere barn som lå rett ved veien og strakk seg og sov etter å ha inntatt et herremåltid ala zebra. Mens vi går bananas med kamera forran disse dyrene, japanere på LCD er ingenting i forhold, ser vi Mofasa et stykke unna, og driter i de små løveungene som bare så dumt på oss. Klampen i bånn, adrenalinet på topp, og der, rett forran bilen går Mofasa bort til en vanndam. Der står den alLmektige og drikker guds edle dråper RETT forran oss gitt. Det var nesten litt skummelt, men Mofasa og jeg, vi er på g.

Andre dyr jeg skuet med mitt ariske, blå øye, iført kaki shorts som kan bli bukse, og RayBans, var: oryx, struts, sjiraff, kudu, stenbukk, springbok, gnu, skolopendel, div. fugler, elefant, neshorn (dødt), impala, sjakal, vortesvin, jordekorn, skilpadde, flamingo.

(tror vi tisset kanskje 20 ganger tilsammen, og det utenfor bilen. Etter vi hadde sett løvene var toleransen for blærespreng noget høyere)

Det var ikke bare dyr vi fikk oppleve på denne flotte turen. John-Arne syntes nemlig ikke at dyrene og litt villmannskjøring på grusvei var kult nok, så han tenkte og tøffe seg litt, som gutter flest, uten å ha helt kontroll (noe som bringer frem traumatiske minner fra en sladdeepisode i bil i Hemsedal hvor vi nesten mistet livet...). Det resulterte i at den ganske spreke firhjulstrekken av en bil ble ganske så druknet i leire og gjørme (team-taper) fra et ganske så uttørket Etosha Pan. Dette resulterte videre i at team rally-julle måtte komme til unnsetning. Med unnsetning mener jeg barbeint vassing i illeluktende leire, spading av leire, bruk av never for å fjerne leire, utlegging av stokker under hjul, tauing, banning og visning av mine mindre kvinnelige sider, noe som til slutt resulterte i at vi fikk opp den jævla bilen. Det var et meget godt kollektivt samarbeid, det skal nevnes. John-Arne var ikke så veldig høy i hatten etter denne hendelsen og det ble et hett samtaleemnet på campen senere på kvelden, hvor alle satt med en øl i hver hånd, sponset av John-Arne (i noen miljøer kalles dette smøring....Mitt minne er dog klart som glass).

Dag 2 campet vi i Halali. her var det ingen trubadur og vi måtte underholde oss selv. Dag 3 hadde vi fremdeles en del dyr igjen som vi ville se, men naturfoholdene ville det dit hen at det skulle regne litt akkurat mens vi var der, og i tiden før, så dyrene var ikke lenger like avhengig av vannhullene som som reglel er et beleilig samlested for dyrene i tørketiden, men ikke nå nei! Det innbar at vi måtte lete selv. Vi har derfor kjørt på så og si ALLE veiene som er i Etosha, både åpne og stengte... Og vi har fremdeles ikke fått sett alle vi vil se, men noen gode pix ble det den 3e dagen også. Da så vi blant annet nok noen løver og elefant mor og barn som drakk vann og vasket seg. Hurra!

Siste natten tilbrakte vi i Namutoni. Vi hadde akkurat kjørt inn på campen da himmelen åpnet seg og regnet fosset ned. Vi fant fort ut at det ikke var like festlig og sitte helt stille i bilen, som det det var å kjøre rundt i den, og ble tvunget til både å slå opp teltet (noe som kunne vært mye verre enn det det var) og lage mat i øs pøs regn, men det gikk strålende. Camping sjarm. Det ble en tidlig kveld på oss andre. I team rally-julle bilen var det høylesning fra boken "kollektivt selcmord" med hodelykt og ølen i hånden. Vi/jeg syntes det var en ganske passende bok i den situasjonen vi befant oss i. Utenfor bilen var det bek mørkt, regnet fosset ned, jeg var våt på buksen og vi skulle nok ønske de var et litt annet sted akurat da... Jeg leste to kapitler fra boken og så var det kvelden, før kl. 21:00.

I dag har vi kjørt heimat, og jeg ble stoppet av politiet! Etter å ha ligget et sted mellom 120-140 km i timen i flere timer var det litt vanskelig og sette ned farten til 60 km/t så jeg holdt vel kanskje 80 over broen, og der på andre siden sto onkel politi. Han stoppet meg og spurte etter lappen, jeg tok av meg solbrillene, smilte brett og "lekte" dum. Det funket fett, 3 min senere kjørte jeg videre.

Nå er jeg klar for sengen. Har endelig fått fjernet all leiren fra under neglene mine etter å ha gravd i leire (bitter?!), hivd illeluktende kakibukse/shorts til vask og nå skal jeg lage en aldri så liten liste om forbedringer som kan gjøres til den 15 dager lange camping turen vi skal ha på slutten av oppholdet, nærmere bestemt er start for turen 23 november. Jeg gleder meg! Da får jeg mest sannsynlig se de dyrene jeg enda ikke har sett, i tillegg til å oppleve og se mange andre steder i Namibia, og vi må ikke glemme og nevne den uendelig lange rafteturen vi skal på i Vic-falls. Høydare.

Neste helg blir det fallskjermhopp nr 2.

Ønskeliste (det nærmer seg jul): speilreflekskamera, mac, leatherman.

Ready to safari

Etter en uke med dank har vi nå hentet bilene, og er snart, etter en handle runde på Pick&Pay og pakking, klare for avreise til Etosha. Nå skal vi på safari!

Et meget hendy myggnett til å ha over hodet har jeg gått til innkjøp av, og det er noe jeg tror jeg vil betrakte som et meget godt kjøp etter mitt opphold i forskjellige deler av det afrikanske kontinent. Jeg er klar til kamp! Det er nemlig ikke bare myggen som har en meget stor irritasjonsfaktor på meg her nede om dagen. Namas har blitt invandert av meget nysgjerrige og innpåslitne småfluer, eller de finnes egentlig i mange forskjellige størrelser, uansett, de er meget irriterende!

Vi blir fire i to biler som skal utforske dyrelivet, og det er ingen av oss som har vært på safari før, såvidt jeg vet, så det blir nok en stor og spennende opplevelse for de fleste. Bilen er en Suzuki Paljero (?) for de som måtte lure, automatgir og firhjulstrekk om det skulle være ønskelig. Grunnet litt småtrang økonomi skal vi campe på de forskjellige lodgene, og vi skal da sove i telt oppe på bilene! (noe jeg syntes er betryggende med tanke på slanger og annet snaz som befinner seg på bakkenivå)

Neste beretning vil inneholde litt mer spennende lesestoff, og forhåpentligvis noen spektakulære bilder fra noen av jordens fantastiske skapninger. Mitt mål er å hvertfall se neshorn, fordi det fikk ikke Vilde sett da hun var på safari ;)

Håper dere der hjemme ikke dør av kulde. Her "koser" vi oss i 38 grader i solen og 35 i skyggen. Takk Gud for akklimatisering sier bare jeg!

Blodig helg

Torsdag og fredag var vi og luktet på det namibiske uteliv. I anledning Mari og Elise sin bursdag hadde namas blitt forandret til et aldri så lite ballongslott med ikke mindre enn hundre ballonger (det anbefales ikke å ha ballong oppblåsing som en syssel dagen derpå), Silje og jeg syntes selv vi gjorde en fenomenal innsats, som ble belønnet med overraskede og lykkelige fjes fra bursdagsbarna.

På lørdag hadde vårt etterlengtede nattevakt på casualty kommet, og den kom med et brak og mye rødt attåt. Da vi kom dit så vi at det var mer å gjøre enn det vi var vant med fra før av, og det fortsatte bare å strømme inn. Det var ikke kaotiske tilstander men en jevn flyt av knivstikk, flaskeslag og slag fra andre beleilige gjenstander, som f.eks øks. Det var mye blod og armen min ble ganske nummen og skjelvende etter å ha komprimert dypt kutt i hodet på en mann. Det bløde såpass mye at det rant gjennom bandasjen og mellom fingrene mine (det er da man håper at hanskene man har på seg er nogen lunde tette og at du ikke får noe blod i det såret du har på pekefingeren).

Plutselig går en av sykepleierne rundt, litt fortere enn normalt (dårlig tid og stress er noe vi ser lite av her nede), og sier at det kommer en ABC. Først tenker jeg ABC? Men så skjønner jeg at nå!, NÅ, bli. det ACTION. Før vi vet ordet av det kommer to ambulanse gutter løpende inn med en ung gutt i 20 årene på båren. Nå er det alvor. Det viser seg at guten har blitt skutt med pistol opp i nesen, blodet fosser ut bådet i nesen og i svelget. Etter at han har blitt intubert er det fremdeles ikke det største oksygen opptaket og skryte av. Hb faller, man prøver å få lagt inn to pvker, noe som viser seg å ikke være det letteste i denne verden, grunnet konstriksjon perifert, men man lykkes til slutt. Før det hele egentlig har kommet helt i gang kan det virke litt som om man allerede har gitt litt opp. Man ser ikke den aller største iveren etter å redde denne guten, og man kan jo i grunn skjønne det, for hva hadde man reddet han til? Kulen hadde gått inn gjennom nesen og ikke kommet ut igjen. -sannsynligheten er ganske stor for at den har lagd store skader på sin vei, og i dette landet er det ikke akkurat flusst med tilbud ala Sunnås, så det var nok det beste for han, at han fikk slippe.

Rett etter at man besluttet å koble fra O2, og slutte med baging, ble vi bedt om å tilkalle vaskedamene. Da måtte rommet klargjøres for evt. neste ABC, og det mens den unge gutten fremdeles hadde vitale tegn. Store kontraster ifht prosedyrer i Norge, men det er nå sånn, og man kan jo skjønne det. Det er et akuttrom på casualty, er ikke det klargjort før neste offer kommer inn, er det store sjanser for at man hadde mistet to pasienter den kvelden og ikke bare en.

Hvordan sykehuset og casualty fungerer har skapt mange diskusjoner og åpnet for flere refleksjonsrunder blant oss studenter her nede. Det har til og med vært situasjoner med frustrasjoner og oppgitthet, men hva skal man gjøre. Det blir naivt å tro at man her i dette land skal jyve etter å få den samme standarden som i Norge, for vi er ikke i Norge, vi er i Namibia, og det "systemet" som er her fungerer på et eller annet vis, enn dog på en annen måte enn i Norge. Det er store kulturforskjeller og ting, prosedyrer, kommunikasjon, omsorg og logistikk skjer på helt andre måter enn det man er vant med fra hjemme. Det hadde vært veldig interessant å fått med seg all den kommunikasjonen som vi ikke får med oss mllom pleiere og pasienter da den ofte forekommer på afrikans. Vi hadde da fått et bedre innblikk i dialogen mellom pasient og pleier, og sannsynligheten er der for at vi da ville hatt en annen forståelse for omsorgen som blir gitt. Den er nemlig litt vanskelig å plukke opp ved å analysere kroppsspråk. Jeg lar pleierne få tvilen til gode. Det er selvfølgelig pleiere her, som også i Norge, som ikke har noe å gjøre på et sykehus, men iom at det er en stor mangle på arbeidskraft i form av sykepleiere, blir man tvunget til å utdanne seg i akkurat den retningen. Er ikke mye snakk om kallet her! Tror ikke sykepleiere her har hørt om en sykepleier teoretiker en gang (heldiggriser??).

Da de pårørende skulle få se den avdøde gutten trakk vi oss ut og benyttet anledningen til å få litt frisk luft. Mens vi sitter der ute ser vi en bror(?) storme ut av inngangen med en mann på slep. Mannen fikk ikke stoppet gutten. Jeg tenkte; når kommer neste offer med skuddskader inn? Gjengproblematikk er en ond sirkel. Hevn skal hevnes.

Tre på topp

"Hitsene" det går i om dagen, etter lettere påvirkning fra det namibiske samfunn, er:

1. Jeremih - Birthdaysex
2. B.E.P - Gotta feeling
3. Shakira - Shewolf

Fantastisk flott altså, absolutt verdt en lytt.

P.S Silje aka Tønna (min samboer) syntes musikkvideoen til Brithdaysex er noe vel sterk kost. Vær obs på dette dersom du er en sart sjel.

P.S2 Koreografien til Shewolf er under læring. Fremførelse der jeg slapp når jeg kommer hjem, dvs på Mono, til høyre for røykebordene, 5 skritt fra hjørnet. (Kari og Silje, dere er også med i den fremførelsen!)

I sirissenes muntre spill

Etter helgens utskeielser virker det som at hele gjengen har mistet litt av gnisten i forhold til praksisarbeid. Vi håper alle at dette er noe som er forbigående, og at feriemodus snart går over i praksismodus.

I dag har jeg vært på operasjon. Der så vi fjerning av kreft fra tre forskjellige steder. Dette var en kvinne med cancer mamae med spredning. Ganske finurlig arbeid, og ikke minst tålmodighetskrevende. Respekt til kirurger, og litt applaus til vi som ivrig står å ser på i mange timer, for det er faktisk litt slitsomt det også. Kreften hadde spredd seg til under armen, frempå brystkassen (hvor det ikke lenger var noe bryst), og oppover halsen. Først så vi ikke noen svulst, men så viste det seg at alt det vevet vi så var kreftvev. Learning by seeing. Det var veldig interessant, og kirurgen forklarte og viste. Hurra for anatomilærdom live.

For de som måtte ha interesse for det så heles leppen min for hver dag som går. I dag har jeg plukket litt på den for å fjerne overskudd av skorper. Det er luxus arbeid skal jeg si dere! Til fredag skal jeg seponere stingene, HELT på egenhånd (først må jeg stjele en suturkniv fra det fra før av så fattige sykehuset Katetura - hvor er moralen?).

Om drøye 3 uker skal jeg hoppe fallskjerm på nytt! Da satser jeg på null knall og fall. I går leide vi bil til Etosha (nasjonalparken i Namibia), reiser dit om 2 uker, og her regner vi med å se de fem store + mange små dyr. De aller minste dyrene/insektene, også kalt mygg, er noe jeg håper jeg får se svært lite av, men jeg frykter, og har nok rett i den frykten, at de vil øke i omfang og mengde desto lenger ut oppholdet vi kommer. Jeg vurderer STERKT og kjøpe meg safarihatt med nett rundt.

Ellers er det ikke så mye å melde. Jeg har en rolig og behagelig kveld. Håret mitt har forresten sett sine bedre dager. Jeg har allikevel blitt sammenliknet med både Rihanna og Pink her nede.... I morgen skal vi, dersom det er lik, på obduksjon. Det blir fest for unge spl.studenter fra Oslo.

Swakopmund

Denne helgen har vi vært i extremsportbyen Swakopmund, og kjent adrenalinet stige opptil flere ganger. Vi har hatt en kjempe fin tur.

På fredag ble vi hentet og kjørt ut til location for skydive etter å ha sett noen svært stemningoppbyggende videoer og konsumert noen øl. Vi var gira. Det var 8 stykker som denne dagen valgte og legge sitt liv i hendene/barmen på fremmede mannfolk, men dessverre fikk ikke alle hoppe, da det ble for overskyet. Dette var meget skuffende iom at jeg var en av de to som måtte utsette hoppe til dagen etter. Typisk. Det viste seg at ventingen var vel verdt det, da vi dagen etter hadde strålende vær! Den som ler sist, ler best.

My skydiverinstruktør Mias and me.

Tine og jeg i meget sexy outfit. Det syntes ikke på bildet men den rekker meg til midt på leggen, og den har sleng. Et vakkert syn som ble kommentert av så og si alle.

Det var helt sinnsykt og hoppe, og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen. Neste tur til Swakopmund er allerede planlagt! Hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere? Han ene instruktøren hadde akkurat kommet tilbake til Namibia etter å ha vært tre mnd i Tønsberg. Igjen, verden er liten. I tønsberg hadde han hoppet fallskjerm, selvfølgelig, og blitt riktig så god venn med den "down-to-earth and really nice guy", Axel Hennie, som også hopper fallskjerm i Tbg visstnok.

Etter å ha landet trygt på bakken måtte jeg passere en siste hindring før jeg kunne sette meg rolig ned å la inntrykkene synke inn. Dette hinderet viste seg å ikke være så lett å overkomme. Jeg klarte, mens jeg holdt på å ta av meg en veldig trang, og veldig liten kondomdrakt/fallskjermdress, og sette foten nedi ett hull i den ene pallen (som fungerer som en salgs veranda sammen med mange andre paller) og jeg faller fremover uten mulighet til å ta meg for, så jeg krasjlander med leppen på dørstokken. Heldigvis var det bare leppen (og litt stolthet) som gikk føyken, og jeg måtte sy TRE sting. HURRA! For de som ikke har fått med seg hvordan dette uhellet gikk for seg, så er korthistorien enten at instruktøren slo meg i luften, eller at jeg krasjet med en fugl.

Får vel ta med litt sykepleier relatert stoff her også. Jeg er jo tross alt her i skolesammenheng. I uken som gikk fikk jeg lov til å sy en pasient som hadde et kutt på armen. Ble et par sting, gjennomført på en jævlig klønete måte, men det er nå så. Øvelse gjør mester sies det, og det er nok veldig sant. Tenker å kjøpe meg en kotelett jeg kan stikke litt i, så da virker jeg nok litt mer proff neste gang :) Ellers så var jeg med på en stans. Vi måtte hjelpe til med å bagge da vi flyttet pasienten til icu. Det var gøy!

Jeg har det veldig fremdeles veldig bra, og det håper jeg at alle dere der hjemme har også! Har et ønske: Pappa! Røykeslutt!

Oppfordrer alle til å sende meg oppdateringer, og de som vil ha overraskelse i posten må sende meg adr.