I dag har jeg sett min første naturlige fødsel og mitt første keisersnitt, iført noe som liknet et smurfekostyme - ihvertfall de såkalte "skotrekkene" jeg hadde på skoene. Dagen gikk litt tregt før lunch, men etter at vi hadde fått i oss litt mat var det fler enn oss studentene som hadde overskudd av energi, og pressing ble det, endog noe overraskende lydløst. Den naturlige fødselen var over på under ti min, fra jenten hadde gått fra rommet til fødestuen og til babyen var ute.
Keisersnittet var meget interessant å se på, selv om Mari ikke helt likte måten livmoren ble tatt opp og slengt opp på magen til mor, for så å bli vasket/tørket både utvendig og innvendig. Da var det godt med litt frisk luft, tenkte Mari.
Selv om det er meget interessant og spennende å se på fødsler kjenner jeg ikke den altfor store begestringen for området, og kommer nok ikke til å satse på en karriere innen jordmoryrket, men det er veldig greit med litt erfaring. Jeg skal være på maternity hvertfall hele denne uken, så hvem vet, mulig jeg får ta imot en baby på egenhånd.... Det var en namibisk student som tok imot baby fra den naturlige fødselen i dag, og han gjorde alt alene med svært lite tips og råd fra sykepleier, så det er ikke en umulighet. I Afrika er alt lov!
Til helgen reiser vi til Swakopmund for litt skydiving og annen moro. Flere bilder da!
mandag 28. september 2009
søndag 27. september 2009
Flere bilder
Her bor vi! Bakgård med stor grill.
Mye rar afrikansk mat vi spise på restauranten "House of Africa"
På afrikansk jord i Cape Town. Silje hadde ordnet med transport som ventet på oss.
Siste Ringnes på lenge!
Dette blir et litt rotete innlegg, men det er iallefall litt bilder, og fler skal det bli. Over er Blue Mountain backpackers. Der bodde vi i Cape Town.
Det var dette jeg først la merke til da jeg, meget sliten etter å ha bært opp en tung koffert noen trapper, entret Blue Mountain backpackerhostell i Cape Town. Flott hva! Da kunne jeg liksom slippe å gå rundt med den usikkerheten...
Jeg merket at jeg tok meg selv i å føle meg lykkelig da jeg i går satt på lasteplanet til en pickup i solnedgang, med vinden i håret, en øl i hånden og var på vei til pool-party. Da satte støtet av lykkerus inn og jeg tenkte; ”fy faen, jeg er faktisk i Afrika! Og her har jeg det skikkelig bra”. I dag er formen så som så etter den mest fuktige natten frem til nå i Windhoek by. Det var en alle tiders kveld som bare ble enda bedre da DJ`n på byens hotteste utested spilte Beggin med Madcon. Da merket jeg at nasjonalfølelsen var sterk.
Nå har vi endelig kommet i gang med slik praksis jeg var ute etter. John-Arne og jeg tok oss en tur på causualty (mottak) i går, og der fikk vi tilfredsstilt hungeren vår etter litt action. Det var ikke de største tilfellene av blod vi fikk med oss, men dog, det var bra allikvel, og det kan bare bli bedre. Vi holdt oss stort sett inne på "dressing room" hvor de lapper sammen folk og setter injeksjoner. Vi fikk sette mange i.m med stivkrampe og mot rabies (mye hundebitt og knivstikking). Sykepleierne her får lov til å sy, og det kan jeg si letter arbeidsmengden til legene betraktelig. Katatura ville neppe ha gått rundt hadde det ikke vært for at spl syr. Vi satser på å lære oss trixet snart slik at vi kan drive "dressing roomet" på egenhånd ;)
onsdag 23. september 2009
Første dag på Katatura State Hospital
Kl. 06:40 bl vi hentet av taxi og kjørt til vårt andre tilholdssted disse mnd, nemlig Katatura State Hospital. Dette er det offentlige sykehuset som benyttes av fattige. Her betaler du 16 ND i mottak, for så å få den behandlingen du måtte trenge. Dette er meget rimlig ifht de private sykehusene hvor man betaler 1500 ND per natt og i tillegg plusser på alt av utstyr som blir brukt på deg (dvs: hver tupfer telles).
Vi møte Louise, vår kontaktperson på sykehuset, og fikk senere en omvisning på huset. Det er en helt annen standard enn hjemme i Norge, men hva annet kan man forvente seg? Vi så blant annet en død mus midt i gangen på en av barneavdelingene (sikkert en viss underholdningsverdi for barna som ikke har veldig mye annet å se på) og blod drypp som vi kunne følge i flere etasjer. Det var overraskende rent og ryddig, og overhodet ikke så kaotisk og uoversiktelig som jeg hadde forventet meg. Tror jeg må omstille meg litt da ryktene sier at det er et helt annet tempo på sengeavdelingene her enn det vi er vant med hjemme i Norge. For å si det på en annen måte så håper jeg at jeg så fort som mulig kan komme meg inn på mottak og ambulanseuniten - det er der det skjer! I dag var rett og slett en kjedelig dag, som ikke sto helt til forventningene, men det blir nok bedre.
Jeg var på en ortopedisk barneavdeling, 7A, og kom blant annet borti en gutt med brannsår over stort sett hele kroppen, og stygge kontrakturer i fingrene. Han var den eneste overlevende av seks gutter, og broren hans var en av de avdøde. Han var dog i overraskende fin form. En annen baby hadde hydrocephalus hvor behandlingen var å ta bort hele toppen av skallen. En gutt hoppet rundt på krykker med et tydelig brukket ben hengende å dingle fra kneet og ned, forbausende upåvirket av smerter.
Det er Silje. John-Arne og jeg som er på avdeling sammen og vi håper vel alle at vi blir tatt litt bedre imot av spl i morgen, da vi skal tilbake på same avd, men så vidt jeg vet kan vi ikke forvente oss for mye. Her gjelder det å brette opp ermene, og hoppe ut i det på egenhånd!
Prøvde å legge ut litt ilder i går, men det tar så veldig lang tid å laste opp. Kanskje tålmodigheten er bedre i morgen :)
Vi møte Louise, vår kontaktperson på sykehuset, og fikk senere en omvisning på huset. Det er en helt annen standard enn hjemme i Norge, men hva annet kan man forvente seg? Vi så blant annet en død mus midt i gangen på en av barneavdelingene (sikkert en viss underholdningsverdi for barna som ikke har veldig mye annet å se på) og blod drypp som vi kunne følge i flere etasjer. Det var overraskende rent og ryddig, og overhodet ikke så kaotisk og uoversiktelig som jeg hadde forventet meg. Tror jeg må omstille meg litt da ryktene sier at det er et helt annet tempo på sengeavdelingene her enn det vi er vant med hjemme i Norge. For å si det på en annen måte så håper jeg at jeg så fort som mulig kan komme meg inn på mottak og ambulanseuniten - det er der det skjer! I dag var rett og slett en kjedelig dag, som ikke sto helt til forventningene, men det blir nok bedre.
Jeg var på en ortopedisk barneavdeling, 7A, og kom blant annet borti en gutt med brannsår over stort sett hele kroppen, og stygge kontrakturer i fingrene. Han var den eneste overlevende av seks gutter, og broren hans var en av de avdøde. Han var dog i overraskende fin form. En annen baby hadde hydrocephalus hvor behandlingen var å ta bort hele toppen av skallen. En gutt hoppet rundt på krykker med et tydelig brukket ben hengende å dingle fra kneet og ned, forbausende upåvirket av smerter.
Det er Silje. John-Arne og jeg som er på avdeling sammen og vi håper vel alle at vi blir tatt litt bedre imot av spl i morgen, da vi skal tilbake på same avd, men så vidt jeg vet kan vi ikke forvente oss for mye. Her gjelder det å brette opp ermene, og hoppe ut i det på egenhånd!
Prøvde å legge ut litt ilder i går, men det tar så veldig lang tid å laste opp. Kanskje tålmodigheten er bedre i morgen :)
mandag 21. september 2009
Varm i trøya
Nå har jeg vært på det afrikanske kontinent i akkurat en uke. Tiden flyr. Enda har vi ikke kommet helt i gang, men vi har blitt litt kjent med byen, som ikke er særlig stor viser det seg, og nærområdet rundt der vi bor. I morgen skal vi møte kontaktpersonen vår i forhold til praksis på universitetet så da blir vi alle nok litt klokere.
Vi er omringet av elektriske gjerder, nøkkelsystemer og gitter på vinduer og dører, dessuten sitter det vakt og vokter huset 24 timer i døgnet, så vi føler oss relativt trygge. Det har, uheldigvis, vært en del stygge episoder i forhold til ran og forsøkte voldtekter av studenter her, men når alt kommer til alt viser det seg gang på gang at dette er studenter som ikke forholder seg til de forhåndsregler man skal følge, så da kan man jo nesten skylde på seg selv. Vi studenter som er her nå har ikke opplevd noe skummelt, bare så det er sagt. Det eneste litt uten om det normale opplevdevi i dag da vi skulle ta en taxi, tre jenter og en gutt, og sjåføren snur seg mot oss og sier, i det vi har begynt å kjøre, "this is a sex car...".
Ellers så er vi godt i gang med planleggingen av alt vi skal oppleve her nede. Forløpig er planen å dra til Swakopmund neste helg for å hoppe i fallskjerm og utforske sanddynene. Midt i oppholdet skal vi til Etosha på safari. Da tenker vi å leie egen bil og kjøre rundt i nasjonalparken blant de ville dyrene :) Helt på slutten skal vi også leie bil og kjøre opp i nord til Victoria Falls, eller Vic-falls som det heter på slæng, for så å ta en tur innom Botswana, Zambia og Zimbabwe. Det blir flott!
Men før den tid er det mye praksisarbeid som venter, og det gleder jeg meg også til. Er veldig mange rare tilfeller av skader her som f.eks hemothorax som følge av slag fra elefantsnabel....
Skal se om jeg snart kan få lastet opp litt bilder, og muligens en fallskjermhoppfilm, etterhvert. Blir litt mer interessant her på bloggen da.
I går spiste jeg kudu. Enda en stjerne i boken ;)
Håper alle der hjemme har det bra. Må si jeg setter umåtelig stor pris på detaljerte oppdateringer fra heimlandet (Kari har vært veldig flink. Skryt til deg, Kari!).
Mitt nye tlf er forresten: +264 0855909309
Vi er omringet av elektriske gjerder, nøkkelsystemer og gitter på vinduer og dører, dessuten sitter det vakt og vokter huset 24 timer i døgnet, så vi føler oss relativt trygge. Det har, uheldigvis, vært en del stygge episoder i forhold til ran og forsøkte voldtekter av studenter her, men når alt kommer til alt viser det seg gang på gang at dette er studenter som ikke forholder seg til de forhåndsregler man skal følge, så da kan man jo nesten skylde på seg selv. Vi studenter som er her nå har ikke opplevd noe skummelt, bare så det er sagt. Det eneste litt uten om det normale opplevdevi i dag da vi skulle ta en taxi, tre jenter og en gutt, og sjåføren snur seg mot oss og sier, i det vi har begynt å kjøre, "this is a sex car...".
Ellers så er vi godt i gang med planleggingen av alt vi skal oppleve her nede. Forløpig er planen å dra til Swakopmund neste helg for å hoppe i fallskjerm og utforske sanddynene. Midt i oppholdet skal vi til Etosha på safari. Da tenker vi å leie egen bil og kjøre rundt i nasjonalparken blant de ville dyrene :) Helt på slutten skal vi også leie bil og kjøre opp i nord til Victoria Falls, eller Vic-falls som det heter på slæng, for så å ta en tur innom Botswana, Zambia og Zimbabwe. Det blir flott!
Men før den tid er det mye praksisarbeid som venter, og det gleder jeg meg også til. Er veldig mange rare tilfeller av skader her som f.eks hemothorax som følge av slag fra elefantsnabel....
Skal se om jeg snart kan få lastet opp litt bilder, og muligens en fallskjermhoppfilm, etterhvert. Blir litt mer interessant her på bloggen da.
I går spiste jeg kudu. Enda en stjerne i boken ;)
Håper alle der hjemme har det bra. Må si jeg setter umåtelig stor pris på detaljerte oppdateringer fra heimlandet (Kari har vært veldig flink. Skryt til deg, Kari!).
Mitt nye tlf er forresten: +264 0855909309
fredag 18. september 2009
På plass
Hurra! Nå er vi på plass i Windhoek, og her har vi blitt tatt varmt imot, bokstavelig talt. Endelig er det bruk for solkrem og solhatt (ble brent av turen til butikken...). Vi har pakket ut og kommet oss til rette på Namas, som er Namibia foreningen sitt hus, her i Windhoek. Foreløpig har vi sett huset vårt og besøkt nærmeste matbutikk, men det blir mer utforsking etterhvert (skal tross alt være her en stund).
Vi visste at det skulle være noen andre spl studenter her fra Trondheim når vi kom, som vi skal bo med i en drøy mnd, men det vi ikke visste var at hun ene studenten er Kjersti, som jeg var sammen med i Cabo Frio, Brasil, for akkurat tre år siden. Verden er liten!!!! Det var et hyggelig gjensyn.
Det blir nok en rolig helg, før vi på mandag muligens skal begi oss ut i det namibiske helsesystemet, og de utfordringer det måtte by på.
Jeg overlevde forresten den, mest sannsynlig, lengste bussturen i mitt liv uten de helt store ettervirkningene. Det var mange forskjellige steppelandskaper å skue ut av bussruten, og jeg syntes jeg kunne høre Løveneskonge "jingelen" støtt og stadig. På grensen måtte vi stå fryktelig lenge i kø, men nå har jeg til gjengjeld en del flotte stempler i passet mitt.
Vi visste at det skulle være noen andre spl studenter her fra Trondheim når vi kom, som vi skal bo med i en drøy mnd, men det vi ikke visste var at hun ene studenten er Kjersti, som jeg var sammen med i Cabo Frio, Brasil, for akkurat tre år siden. Verden er liten!!!! Det var et hyggelig gjensyn.
Det blir nok en rolig helg, før vi på mandag muligens skal begi oss ut i det namibiske helsesystemet, og de utfordringer det måtte by på.
Jeg overlevde forresten den, mest sannsynlig, lengste bussturen i mitt liv uten de helt store ettervirkningene. Det var mange forskjellige steppelandskaper å skue ut av bussruten, og jeg syntes jeg kunne høre Løveneskonge "jingelen" støtt og stadig. På grensen måtte vi stå fryktelig lenge i kø, men nå har jeg til gjengjeld en del flotte stempler i passet mitt.
tirsdag 15. september 2009
Cape Town
Hei alle sammen! Naa har jeg trygt ankommet Cape Town etter en laaang flytur, som gikk overraskende greit maa jeg si. Dette er andre dagen paa afrikasnk jord, og kan ikke akkurat si at jeg har faatt den store afrikanske folelsen enda, men den dukker vel opp naar jeg kommer til litt mindre urbane omraader.
Her er det faktisk ganske kaldt, dvs lik temp som i Norge, saa det er fler av oss som fryser konstant. Heldigvis tok jeg med litt ullundertoy, saa jeg kan ikke klage.
Cape Town har ikke tatt meg med storm helt enda. I gaar var John-Arne og jeg paa en aldri saa liten selvkomponert city-tour, saa da fikk vi sett en del av byen baade fra bakkenivaa og fra fugleperspektiv. I dag var planen og skulle dra paa hvalsafari, men vaeret er elendig, og saa var vi litt sent ute med paamelding.... Mange skal paa vinsmaking i dag, men det er ikke akurat noe som jeg er saa begeistret for, sa da ender jeg vel opp med en fjelltur. En bestigelse av det beromte TableMountain. Vi faar se. Det er iallefall ikke aa forakte.
I morgen er det avreise til Namibia og Windhoek. Bussturen tar ikke mindre enn 24 timer saa flyturen over hit er jo bare barnematen iforhold. Det skal visst vaere mye flott natur aa se paa, saa tiden kommer nok til aa gaa fort (haaper jeg!).
Kan nevne, for de som syntes at jeg er utrolig kresen (noe jeg ikke kan si meg helt enig i, men det er naa saa...), at vi i gaar besokte en afrikansk restaurant hvor vi fikk servert lokale retter fra hele det afrikanske kontinentet. Det vil med andre ord si at jeg har smakt paa veldig mye rart, og det er ikke til aa skyve under en stol at vestlig mat er aa foretrekke. Det som slo meg med mye av den afrikanske maten er at de bruker samme krydder i middagsmat som vi bruker i kaker hjemme (julekaker spesielt..) og det var litt rart aa vende seg til. I tillegg til den afrikanske maten, fikk vi litt kultur i form av dans og musikk. Veldig flott og fargerikt.
Her er det faktisk ganske kaldt, dvs lik temp som i Norge, saa det er fler av oss som fryser konstant. Heldigvis tok jeg med litt ullundertoy, saa jeg kan ikke klage.
Cape Town har ikke tatt meg med storm helt enda. I gaar var John-Arne og jeg paa en aldri saa liten selvkomponert city-tour, saa da fikk vi sett en del av byen baade fra bakkenivaa og fra fugleperspektiv. I dag var planen og skulle dra paa hvalsafari, men vaeret er elendig, og saa var vi litt sent ute med paamelding.... Mange skal paa vinsmaking i dag, men det er ikke akurat noe som jeg er saa begeistret for, sa da ender jeg vel opp med en fjelltur. En bestigelse av det beromte TableMountain. Vi faar se. Det er iallefall ikke aa forakte.
I morgen er det avreise til Namibia og Windhoek. Bussturen tar ikke mindre enn 24 timer saa flyturen over hit er jo bare barnematen iforhold. Det skal visst vaere mye flott natur aa se paa, saa tiden kommer nok til aa gaa fort (haaper jeg!).
Kan nevne, for de som syntes at jeg er utrolig kresen (noe jeg ikke kan si meg helt enig i, men det er naa saa...), at vi i gaar besokte en afrikansk restaurant hvor vi fikk servert lokale retter fra hele det afrikanske kontinentet. Det vil med andre ord si at jeg har smakt paa veldig mye rart, og det er ikke til aa skyve under en stol at vestlig mat er aa foretrekke. Det som slo meg med mye av den afrikanske maten er at de bruker samme krydder i middagsmat som vi bruker i kaker hjemme (julekaker spesielt..) og det var litt rart aa vende seg til. I tillegg til den afrikanske maten, fikk vi litt kultur i form av dans og musikk. Veldig flott og fargerikt.
mandag 14. september 2009
Ironi i Oslo
Jeg har fått oppleve livets ironi de siste dagene i Oslo. Det sies at det er et godt tegn på at et nytt kapittel nå skal innvies. Jeg får håpe det stemmer. Nå er det blanke ark som gjelder.
søndag 13. september 2009
I morgen, i morgen reiser jeg
Sitter nå, lettere frustert over min egen pakking, på hybelen, som nå er skinnende ren. Jeg vet jeg har tatt med for mye, av alt, men får meg ikke til å ta ut noe.
I går var jeg og tok et edru farvel med Oslos uteliv, som ikke er så veldig festlig og så veldig mye å skryte av uten alkohol. Men dog, det måtte gjøres.
I dag kom familyn inn for å se deres datter og søster en siste gang før avreise. Hvem kan motstå et slikt syn, spør jeg meg? Vi benyttet tiden, svært kulturelt vil jeg si, ved å være med på en aldri så liten omvisning på Akershusfestning. Fikk lært både det ene og det andre om Christian den 4., kunnskap som med sikkerhet er mistet i morgen. Men ja, ingenting er som å bli "forfulgt" av en lakkei i sine tidlige 60 år, iført lilla tights med utrbroderinger på de edlere deler. Ikke rart min yngre bror ble litt forskrekket, hva om han skulle gå den samme skjebnen i vente?
I kveld kommer kvasibarna på besøk, med duksnurper Dahl i spissen og med Frøken Finstad på slep. Vi skal spise kveldsmat, inkludert bløtkokt egg - som jo er en slager blant kvasibarna (nesten alle ihvertfall), og vi skal drikke te, og melk, og jeg skal nyte brunost som om jeg aldri skal spise det igjen. Det blir flott. Etter maten skal vi rulle nedover Akerselven og ende opp på Blå for å nyte litt jazz. Jazzigt skal det bli.
En annen siste ting jeg må få gjort før jeg drar er å se Hero. Bortsett fra det er jeg så og si klar altså. Tro det eller ei. Må bare få orden på kofferten, hente den siste pakken med malariatbl, og så er det fritt frem ut til Gardermoen.
Tanker jeg gjør meg nå på tampen er at det har vært noen flotte siste høstdager i Norge, med både grilling i marka og syssel på løkka. Slike dager er det litt trist å dra ifra. Samtidig skal det bli godt å komme seg bort, kjenne varmen på kroppen, sy i litt kjøtt, se mye blod og leke "sykepleier uten grenser".
I går var jeg og tok et edru farvel med Oslos uteliv, som ikke er så veldig festlig og så veldig mye å skryte av uten alkohol. Men dog, det måtte gjøres.
I dag kom familyn inn for å se deres datter og søster en siste gang før avreise. Hvem kan motstå et slikt syn, spør jeg meg? Vi benyttet tiden, svært kulturelt vil jeg si, ved å være med på en aldri så liten omvisning på Akershusfestning. Fikk lært både det ene og det andre om Christian den 4., kunnskap som med sikkerhet er mistet i morgen. Men ja, ingenting er som å bli "forfulgt" av en lakkei i sine tidlige 60 år, iført lilla tights med utrbroderinger på de edlere deler. Ikke rart min yngre bror ble litt forskrekket, hva om han skulle gå den samme skjebnen i vente?
I kveld kommer kvasibarna på besøk, med duksnurper Dahl i spissen og med Frøken Finstad på slep. Vi skal spise kveldsmat, inkludert bløtkokt egg - som jo er en slager blant kvasibarna (nesten alle ihvertfall), og vi skal drikke te, og melk, og jeg skal nyte brunost som om jeg aldri skal spise det igjen. Det blir flott. Etter maten skal vi rulle nedover Akerselven og ende opp på Blå for å nyte litt jazz. Jazzigt skal det bli.
En annen siste ting jeg må få gjort før jeg drar er å se Hero. Bortsett fra det er jeg så og si klar altså. Tro det eller ei. Må bare få orden på kofferten, hente den siste pakken med malariatbl, og så er det fritt frem ut til Gardermoen.
Tanker jeg gjør meg nå på tampen er at det har vært noen flotte siste høstdager i Norge, med både grilling i marka og syssel på løkka. Slike dager er det litt trist å dra ifra. Samtidig skal det bli godt å komme seg bort, kjenne varmen på kroppen, sy i litt kjøtt, se mye blod og leke "sykepleier uten grenser".
mandag 7. september 2009
En uke igjen til avreise
Det er mandag 7 september, det er en uke igjen til avreise, det er en uke igjen til Stortingsvalg! Jeg har vært og stemt i dag. Føler at jeg har gjort min plikt som samfunnsborger, og jeg går ekstra rak i ryggen i dag.
Det er fremdeles en del som gjenstår før den store dagen. Skolearbeid er en av de tingene som burde bli prioritert først, men som av en eller annen grunn alltid havner sist på prioriteringslisten. Såvidt jeg har skjønt er det fler enn bare meg av "namibia-gjengen" som er like apatiske på den fronten, og godt er det.
Fikk sjekket at passet ikke har gått ut på dato i går, og dessuten har jeg fått utbetalt penger fra lånekassen. Det er i grunn det man trenger på tur, pass og penger. Ergo; I`m good to go! (visum, hva er det?)
Ja, på denne bloggen vil jeg misunne, berette, erindre, reflektere, ramse opp, gråte i bokstaver, le i setningsoppbygninger, og kanskje tilføye ett og annet nytt ord i vokabulæret. Det er bare å glede seg, her vil det skje mye, men ikke like mye som det som egentlig skjer....
Stay tuned
Det er fremdeles en del som gjenstår før den store dagen. Skolearbeid er en av de tingene som burde bli prioritert først, men som av en eller annen grunn alltid havner sist på prioriteringslisten. Såvidt jeg har skjønt er det fler enn bare meg av "namibia-gjengen" som er like apatiske på den fronten, og godt er det.
Fikk sjekket at passet ikke har gått ut på dato i går, og dessuten har jeg fått utbetalt penger fra lånekassen. Det er i grunn det man trenger på tur, pass og penger. Ergo; I`m good to go! (visum, hva er det?)
Ja, på denne bloggen vil jeg misunne, berette, erindre, reflektere, ramse opp, gråte i bokstaver, le i setningsoppbygninger, og kanskje tilføye ett og annet nytt ord i vokabulæret. Det er bare å glede seg, her vil det skje mye, men ikke like mye som det som egentlig skjer....
Stay tuned
Abonner på:
Innlegg (Atom)
